(GR10) Dag 33: Aulus les Bains - Mounicou

Lengde: 22.3km (657.1km), tid brukt: 9:28 (254:35).
Høydemetere (opp / ned): 1436m (37755m) / 1099m (36937m).
Høyde (start / slutt / høyeste): 750moh / 1087moh / 2006moh.
Vær: Sol og blå himmel, noen skyer.

Så langt har Ariege'n vært en liten skuffelse, men idag innfridde den til de så grader. Idag var det en retur til det storslagne fjellandskapet fra tidligere, og med flott vær. Aulus les Bains er en søvnig landsby om morgenen og det er stille i gatene når jeg begir meg avgårde. Vandringen starter som før med en tur opp gjennom en skog hvor jeg går feil i starten, jeg unnlot å se et lite unnselig skilt som viste rett vei.

Utsikt fra Mont Garias. Aulus les Bains synlig lengre nede i dalen.

Sol og grønne fjell kommer meg i møte ved Coumebière (1400moh) etter å ha kommet opp av skogen. Det er utrolig hva sol og pent vær gjør med humøret og energien etter dager uten å ha sett solen omtrent. Når ruten går oppover mot Port de Saleix får jeg endelig se igjen noe jeg har savnet, utsikten til fjelltopper i blånene bortenfor horisonten. Fra Port de Saleix (1794moh) kan jeg se ned mot Aulus les Bains og tilbake til Col d'Escots og Picou de la Mire, på andre siden kommer det folk vandrende opp Saleix-dalen.

Étang d'Alate med Mont Garias i bakgrunnen.

Stigningen er ikke ferdig på denne vakre dagen. Høyere oppe venter et vann på meg, men før jeg kommer dit tar jeg av fra stien og klatrer opp til toppen av Mont Garias (2006moh). Fra toppen kan jeg stirre rett ned på Étang d'Alate, i horisonten rader av fjell og Aulus langt der nede. Så går jeg ned og rundt før jeg stirrer rett opp mot Mont Garias fra Étang d'Alate. Blått vann og obligatorisk pause.

Col d'Ayous og Col de Madamète tilhører gruppen av pass hvor utsikten slår pusten ut av en når man kommer opp og ser hva som befinner seg på den andre siden, Col de Bassiès (1933moh) føyer seg inn i rekken av disse. En får lyst til å kaste sekken og slå rot der en står, for å kunne nyte utsikten for evig. Nedenfor er det et storslått landskap som viser seg fram, med Étangs de Bassiès fremtredende i utsikten. Ariege'n er tilgitt, selv angrer jeg litt på at jeg har bestilt plass i Mounicou, nå har jeg lyst til å telte ved siden av Étang Majeur.

Col de Bassiés. Utsikt ned mot et storslått fjellandskap rundt Étangs de Bassiés.

Det ble ingen pannekaker ved Moulin Lauga, men nede ved Refuge de Bassiés (1655moh) kan jeg nyte fjellet og to pannekaker. Det er helg og dette er det stedet hvor jeg har møtt flest mennesker i løpet av Ariege'n. Høyt oppe er det en enslig silhuett av en vandrer som går oppe på fjellryggen ovenfor refuge'n, fra Mont Garias går det en sti som følger ryggen videre og rundt før den går ned igjen til Bassiés-hytta, må være en flott tur.

Pont de Pierres, en minnesverdig steinkonstruksjon.

Det kan ikke sies ofte nok hvor mye et vann lyser opp etthvert landskap, jeg kunne nesten tenkt meg å gått tilbake opp til Col de Bassiés igjen bare for å kunne nyte den flotte utsikten igjen. Istedet beveger jeg meg langs Étang Majeur før lunsj ved siden av vannet: lokal pølse, honningbrød, pain au chocolat, sjokolade og te. Flott videre nedover.

Ved Pont de Pierres (1580moh) krysser jeg elven som renner ut fra Étang d'Escales og forsvinner ned Bassiés-ravinen, broen er en minnesverdig konstruksjon av stein. Og markerer enden på det storslåtte fjellplatået jeg akkurat har passert gjennom, fra steinbroen går stien bratt ned ravinen. Til tider litt småvond nedstigning.

Vandring på toppen av en gammel akvedukt langs fjellsiden.

Så tar ruten et forbløffende veivalg. Endelig ferdig med nedstigningen følger ruten så en gammel akvedukt langs fjellsiden. GR10 går oppe på akvedukten og det høres at det er et hulrom under føttene, en hul lyd kan høres med jevne mellomrom når jeg går bortover akvedukten. Innimellom kan man se inni den gjennom små hulrom og åpninger. Strekningen er lang, men til gjengjeld grei og fin å gå på, flere tunneller inni fjellet passeres (jeg går inn i en hvor sperringen har blitt brutt opp).

Etter å ha lagt akvedukten bak meg kommer jeg ned til Marc (1060moh) som jeg går raskt igjennom. Merker at jeg er litt sliten nå og ønsker å komme fram så tar ikke stedet noe nærmere i øyesyn. Mounicou ligger i en dal som ifølge Paul Lucia er klam og mørk, og det er en litt inneklemt dal som nok gjør at solen ikke slipper så ofte til her. Mounicou (1087moh) er et lite sted, som knapt kan kalles for et sted. Det er en liten ansamling av hus som står tett sammen.

Mounicou. Et lite 'sted' hvor husene står tett i tett, en hyggelig gîte og en liten bar.

Det er ikke noe mat å få på gîte'n, men det er hyggelig der. Derimot er det en liten bar der som er drevet av en eldre dame (ikke noe mat å få), når jeg ankommer sitter det en liten gjeng og tar seg en drink (lørdagskveld på stedet). Jeg lager meg mat på kjøkkenet på gîte'n, og spiser sammen med noen andre hyggelige besøkende som også overnatter på gîte'n. Når jeg går for å ta meg en øl på baren etterpå er det bare meg der, en stille lørdagskveld i Pyreneene. Idag var det en helt fantastisk dag og vandring, og et tegn på at Ariege'n nok har mer å by på enn mørke daler hvor skyene henger hele dagen.

<- Aulus les BainsGoulier ->

(GR10) Dag 32: St Lizier d'Ustou - Aulus les Bains

Lengde: 22.5km (634.8km), tid brukt: 9:36 (245:07).
Høydemetere (opp / ned): 1361m (36319m) / 1351m (35838m).
Høyde (start / slutt / høyeste): 740moh / 750moh / 1618moh.
Vær: Overskyet om morgenen, sol og lettere skyet etterhvert.

Det grå været ute gjør lite for humøret mitt, selv om jeg så solen i et kort øyeblikk igår er dagene preget av det grå været og jeg er litt lei av det nå. Det har vært mange mørke skoger og daler å gå igjennom i Ariege'n. Idag er jeg tilbake i guidebokens favntak og legger turen til Aulus les Bains, hvor jeg vil passere et landemerke på veien, Cascade d'Ars.

St Lizier d'Ustou om natten. Jeg våknet opp midt på natten og fant ut av en eller annen grunn at jeg måtte ta noen bilder.

Når jeg ankommer Col de Fitté (en får bare unnskylde franskmennenes noe usømmelige navngivning her) har jeg gått opp gjennom en lang skogsstrekning igjen. Ved passet (1387moh) møtes jeg av blå himmel og jeg merker at humøret stiger en del. Landskapet rundt er mer synlig nå og ting åpner seg mer opp, fjelltopper dukker opp. Stien fortsetter videre rundt Picou de la Mire.

Cirque de Casiérens, en flott hengende dal

Col d'Escots (1618moh) byr på utsikt til dalene dannet av de grønne fjellarmene nedenfor, selve passet er dessverre en del av et større skianlegg og er noe skjemmet av dette. Etter en frisk pause i vinden som blåser over passet fortsetter jeg videre langs fjellsiden. Stien bukter seg gjennom flere felt med store stein før jeg ankommer Cirque de Casiérens, en nydelig hengende dal hvor det er mulig å finne seg en flott teltplass.

Étang de Guzet.

Flere steder på dagens rute har det vært mulig å ta snarveier ned til Aulus, nyttig ved eventuelt veldig dårlig vær, så også ved Jasse du Fouillet (1170moh). Men det er ikke et valg for meg nå. Det er nesten litt synd å gå inne i skogen nå som det endelig er sol og blå himmel igjen, selv om det og er en del skyer å se. Jeg går ned til Étang de Guzet (1459moh), et lite vann omkranset av trær. Her spiser jeg lunsj og kan endelig skifte til turbuksen min igjen. Den vasket jeg igår og var ikke tørr om morgenen, så jeg har måttet gå med regnbuksen min med buksen til tørk bak på sekken.

Et nydelig stykke natur i Pyreneene, Passerelle d'Ars.

Etter Étang de Guzet beveger ruten seg litt oppover igjen og ut av skogen, ovenfor er det noen eiendommelige fjellformasjoner og en liten hytte passeres. Jeg ankommer så et nydelig område, jeg er ved Passerelle d'Ars (1485moh) som skal være et veldig populært område. Her renner Ruisseau d'Ars ned fra en dal jeg veldig gjerne kunne ha gått lengre opp i. Elven krysses over en liten bro. Jeg er i enden av den siste løkken ruten tar før den beveger seg ned mot Aulus les Bains.

Cascade d'Ars.

Men først skal jeg passere Cascade d'Ars, en flott tre-etasjers foss. Må klatre mye rundt på steinene rundt fossen for å ta en nærmere titt på den. Fossen følger meg så med øynene sine når jeg går videre nedover. Elven går her ned i dype daler og kulper. Til slutt ankommer jeg Aulus les Bains (750moh) etter en fin tur og et kjært gjensyn med blå himmel og sol.

Aulus les Bains.

På Gîte d'Etape La Goulue er jeg den eneste gjesten. Vandrerhjemmet ligger bak et større majestetisk hus som tidligere huset et kasino, nå har eierne av gîte'n tenkt å lage en restaurant der istedet. Vertskapet på gîte'n lager middag til meg, noe som føles litt rart da jeg jo er den eneste gjesten, men maten er veldig god (så det lover jo godt for den kommende restauranten). Aulus er en større landsby enn St Lizier og det er merkbart flere folk her, men til tross for det er det relativt stille her. Claire så jeg ikke mer til idag etter å ha sagt farvel i St Lizier om morgenen.

<- St Lizier d'UstouMounicou ->

(GR10) Dag 31: Aula - St Lizier d'Ustou

Lengde: 21.3km (612.3km), tid brukt: 8:11 (235:31).
Høydemetere (opp / ned): 1292m (34958m) / 2102m (34487m).
Høyde (start / slutt / høyeste): 1550moh / 740moh / 1998moh.
Vær: Overskyet og grått, noe blå himmel.

Musen har vandret mye i natt og en ku eller hest prøvde å åpne døren i løpet av natten. Ute er det håp selv om det er skyer, det er en flott morgen med fine farger lengre nede i dalen. Ikke tidligst avgårde denne dagen, til det bruker vi for mye tid til å nyte den flotte morgenen utenfor hytta. Hestene som beiter besøker oss rett utenfor hytta.

Flott morgen med fine farger nede i dalen utenfor Cabane d'Aula, hester poserer i morgenlyset.

Jeg kan se solen lyse opp fjellet bak meg når jeg går opp mot Port d'Aula. Dagens etappe starter brått på, med 450 meter stigning omtrent rett utenfor døra. Oppe ved Port d'Aula (1998moh) føler jeg meg litt forrådt, en stor sky sperrer for solen. Landskapet er derimot flott, et bølgende grønt fjellandskap, som dessverre skulle vare så altfor kort. Vandrende langs stien kan jeg se ned mot Col de Pause, der skinner ihvertfall solen på deler av landskapet.

Oppe ved Port d'Aula.

Étang d'Arreau (1886moh) er et hyggelig nok vann, ved siden av ligger Refuge d'Arreau som ser ut til å ikke være i bruk ennå. Cabane d'Arreau (1696moh) er en privat hytte, og her jobbes det med å utbedre den. Nede ved Col de Pause (1527moh) kan jeg se over til dalen (Estours) jeg gikk opp igår, ruten tar en fin rundtur om Port d'Aula og hit. Ned fra pause-passet går det en vei som krysses flere ganger, men merkingen er her dårlig og det er vanskelig å finne stien (man kan følge veien som vil føre en til samme sted som stien).

Utsikt ned mot Col de Pause.

Ruten passerer to små grender på vei ned dalen, Faup og Raufaste. Nede ved Couflens (702moh), hvor guideboken reklamerer for at det ikke engang finnes en pub der, setter jeg avgårde vekk fra ruten i søken etter et sted å spise som skal være fem minutter unna i henhold til et skilt. Jeg snur når jeg får klarnet tankene litt og forstår at det er fem minutter unna med bil og ikke til fots. Claire har kommet ned til Couflens når jeg returnerer. Ingenting i landsbyen.

Étang d'Arreau.

Etter å ha kommet opp til Rouze (930moh) via en bratt sti setter vi oss ned utenfor gîte'n ved siden av gården. Inne er det veldig hyggelig, og med selv-betjening. Jeg betjener meg selv til god plommejuice fra gården, øl, sjokolade og chips. Ett lengre opphold her fordrer å sitte inne, det er et utrolig antall av fluer her.

Faup. Utsikt over mot Rouze og Col de la Serre du Clot.

Opp mot Col de la Serre du Clot passerer man et utall antall ruiner av setre og gårder, i tillegg til nesten en hel grend som er i en forfallen tilstand. Ved toppen av passet (1546moh) kan jeg se tilbake over dalen mot Col de Pause. Tid for en ny bratt nedstigning. I nærheten av Crabude kan jeg for første gang på lenge se solen på himmelen for en stakket stund.

Col de la Serre du Clot. Utsikt tilbake mot Col de Pause.

St Lizier d'Ustou (740moh) er et stille og rolig sted. Jeg er den eneste gjesten på gîte'n (La Colline Verte) på stedet virker det som, Claire tar inn der senere siden det var fullt på campingplassen (noe som virket rart da man knapt kunne se noen andre i den lille landsbyen). Det blir en rolig kveld. God middag på stedets ene bar og restaurant, men spiser omtrent helt alene der.

<- AulaAulus les Bains ->

(GR10) Dag 30: Esbints - Aula

Lengde: 22.5km (591.0km), tid brukt: 8:00 (227:20).
Høydemetere (opp / ned): 1170m (33666m) / 430m (32385m).
Høyde (start / slutt / høyeste): 810moh / 1550moh / 1550moh.
Vær: Overskyet og grått, noe blå himmel.

Det har vært noen gråe dager på turen i det siste og denne dagen ble intet unntak, det høljregnet om natten. I min opprinnelige plan for turen var Aunac en av stedene jeg hadde tenkt å stoppe ved, men planer er som kjent til for å endres. Det er for kort å gå dit nå, siden Aunac bare ligger litt over en time unna Esbints. Istedet setter jeg pekefingeren min på kartet der Cabane d'Aula befinner seg, jeg er lysten på en overnatting i en av disse åpne fjellhyttene i Pyreneene. Claire sier også at hun kunne tenke seg å gå dit, selv om hun lurer på om det er litt i lengste laget.

Overskyet og grått over Esbints dalen om morgenen.

Det er litt trist å forlate Esbints, det var et hyggelig sted. Vertskapet på gîte'n skulle forøvrig opp i fjellene de og, for å gjete sauene sine oppe ved en cabane i tre dager. Det er overskyet ute og små skyer svømmer i luften nede i dalen. Ruten følger veien nedenfor det lille stedet i starten. Etter en liten stund tar ruten av fra veien og følger så en våt og gjørmete sti inn i skogen.

Selve ruten passerer ikke rett forbi Aunac, men like bortenfor ved Camp de Peyrot. Nede ved Coume-Chaude kommer veien fra Seix opp og det er merket en sti ned til landsbyen, jeg bestemmer meg for å gå ned. Ved siden av renner Ruisseau d'Estours. I Seix (506moh) er jeg lavere nede og da ser skyene sitt snitt til å åpne opp for en stund, men solen ser jeg ikke. Jeg titter litt rundt og spiser så en omelett på en restaurant på stedet, til nok en stor forbauselse for vertskapet. Det er forøvrig en hyggelig landsby, vel verdt et besøk. Før jeg begir meg tilbake kjøper jeg inn litt mer mat og drikke til kvelden.

Seix. Landsbyen ligger ikke på ruta, men er bare snaue 30 minutters gange unna.

Ved Moulin Lauga (541moh) ligger det en kafé som selger pannekaker og jeg lar meg ikke be to ganger, men det er absolutt ingen der så jeg må til slutt bare gi opp og gå videre. Opp Estours-dalen er det en hyggelig vandring langs en vei i starten, men som etterhvert går over i monotonien. Sti tar over for vei og det er hyggeligere, men blir til slutt litt kjedelig i lengden selv om den går langs Estours-elven. Sekken veier litt mer nå og det er tyngre å gå.

Cascade d'Arcouzan. Ett flott fossefall man passerer på veien opp mot Pont d'Aula.

Jeg forlot den blå himmelen ved Seix, her er det nå overskyet. Kommer opp til Cabane de l'Artigue (1053moh), hvor noen har skrevet Refuge des Galapagos på døren. Litt bortenfor hytta er det ett flott fossefall, Cascade d'Arcouzan, som jeg går bort til for å se nærmere på. Opp mot Cabane d'Aula gjenstår det nå bare en bratt stigning.

Og bratt er det, men først oppe er det et nydelig platå som venter på meg. I en sirkel rundt slettene troner fjellsidene, nå dekket av skyene. Ovenfor vet jeg at Mont Valier (2838moh) vokter fjellene rundt, selv om den nå er skjult for mine øyne. Hester og kuer gresser på slettene. Og så kan jeg se Cabane d'Aula (1550moh) ligge fredelig lengre inne på platået. Det er en relativ stor hytte, men det er bare den ene halvdelen som er i bruk virker det som. Inne er det hyggelig. De fleste av disse hyttene står åpne og er fri for bruk av alle, men ikke alle.

Utsikt over Estours dalen.

I hytta er det et stort langbord, 3 køye-senger og en relativ stor ildplass. I vinduet ligger Svalene I Kabul av Yasmina Khadra på norsk, så her har det tydelig vært en fra Norge før. Jeg ordner meg til og koker meg så opp en kopp te som jeg nyter utenfor hytta. Jeg går så for å sanke ved for å lage fyr i peisen senere. Mens jeg står med armene fulle av greiner og kvister kommer Claire opp lia.

Plateau d'Aula med Cabane d'Aula nedenfor fjellsidene. Mont Valier skjult av skyene.

Dagens vandring var ikke av den mest bemerkelsesverdige arten, men kvelden i Cabane d'Aula ble veldig hyggelig. Vi er ikke de eneste på hytta, en liten mus piler rundt omkring. Vi fyrer i peisen mens stillheten senker seg utenfor. Hyggelig med selskap, selv om Claire sin engelsk og min fransk er litt begrenset. Det knitrer fortsatt fra peisen når vi går til sengs.

Inne i Cabane d'Aula, Claire holder liv i ilden.

<- EsbintsSt Lizier d'Ustou ->

(GR10) Dag 29: Pla de la Lau - Esbints

Lengde: 24.4km (568.5km), tid brukt: 9:05 (219:20).
Høydemetere (opp / ned): 1446m (32496m) / 1563m (31955m).
Høyde (start / slutt / høyeste): 927moh / 810moh / 1892moh.
Vær: Tåke, grått og trist, overskyet, noe blå himmel.

Skyene gir seg ikke for fem flate øre, nok en morgen hvor skyene invaderer Pyreene og river og sliter i fjellsidene. I løpet av natten hadde det regnet mye mens jeg sov en tornerose-søvn inne. Dagen idag skulle by på mye av det samme som de siste dagene, men med en antydning til bedring mot slutten. Til nå har Ariege'n gitt et inntrykk av å være en mye dystrere del av Pyreneene enn resten.

Trykkende skyer i fjellene ovenfor Pla de la Lau om morgenen.

For dystert er ordet når den våte stien går opp i Muscadet-dalen mot Cap des Lauses. Det er en tung start på dagen under det undertrykkende været som ligger mellom fjellsidene. Smilet er likevel på plass, det er jo et eventyr jeg er ute på, dårlig vær eller ikke. Møter på en annen enslig vandrer rett før Cap des Lauses (1892moh), senere skulle jeg få vite at det sannsynligvis var en annen nordmann.

På stien mot Col de la Laziès.

Endelig ferdig med den harde stigningen, herfra går stien langs fjellryggen. Med klart vær er jeg sikker på at dette ville ha vært en flott vandring med nydelig utsikt, jeg får klare meg med de få glimtene jeg får gjennom skylaget. En ikke alt for tett tåke bringer jo og atmosfære til et landskap. Et nytt pass, Col de la Laziès (1840moh), passeres.

Jeg går ut på en kolle ved siden av stien for ikke å se noe som helst, men på vei ned kommer Étang d'Ayes (1694moh) fint til syne. Ett blått øye i et grått hav og den fineste utsikten så langt. Det er et fint vann med flotte forhold for å slå opp ett telt ved siden av, men det er alt for tidlig for det nå. Det virker som at skyene tar seg en pustepause når jeg er ved vannet og åpner opp for mer av landskapet rundt for en kort periode. Jeg tar en pause jeg og.

Étang d'Ayes. Et flott vann som hadde vært en ideell teltplass.

Ved Col d'Auédole (1730moh) går jeg og tenker på hvor få folk jeg har møtt på ruten i Ariege'n i motsetning til tidligere, da en stor gruppe med vandrere kommer opp fra hytta nedenfor (Cabane du Clot d'Eliet). Typisk. Det har nå lettet litt og jeg gjør et klesskift inne i hytta. Ruten går så ned en anonym sti mot Étang de Bethmale. Det eneste som stikker seg ut er den merkelige ruten hvor jeg passerer rett ovenfor en noe slitt låve, vandrer et godt stykke bortenfor for så snu og passere rett nedenfor samme låve.

Kommer ned til Étang de Bethmale (1060moh) som fra oven så grønn og innbydende ut gjennom trærne, men litt mer skittent ut på nært hold. Et hyggelig nok vann uansett, noen få som promenerer rundt vannet. Så går det opp igjen, mot Pas de la Core (1395moh). Her går det en bilvei over som må krysses, og det er en del som stopper for å ta utsikten i behold. Nå er det til og med noen blå glimt å se blant skyene.

Étang de Bethmale.

Etter Pas de la Core begir jeg meg inn i et slags Snøfte Smith-land, en får en følelse av at dette er en litt avsidesliggende bakevje. Noen få, slitte og nesten tilfeldige gårder ligger strødd omkring i dalen jeg går i. Begynner å nynne på banjo-melodien fra Deliverance. Det sagt, så stortrives jeg, det er en hyggelig vandring. Stille og rolig, bare lyden av sirissene høres.

Lengre nede i denne dalen ligger Esbints (810moh), som er målet for dagens vandring. Og det er et hyggelig og knøttlite sted. Gîte'n på stedet er et lite og veldig hyggelig hus, med bare plass til ti personer. Her bor det bare fire stykker fast hele året, som i tillegg til å drive gîte'n også driver gårds- og seter-drift på stedet. Når jeg ankommer ligger det litt klær over alt, det er en annen vandrer på gîte'n, Claire. Vi spiser middag inne hos vertskapet ved siden av, god og mye mat.

Utsikt fra Pas de la Core. Endelig litt blå himmel og se igjen.

Mot kvelden begynner det å regne ute, men inne kan vi slappe av med fyr på ovnen. En vekslende dag i Pyreneene idag, hvor Étang d'Ayes og vandringen gjennom dalen før Esbints var den store beholdningen, med en hyggelig kveld i Esbints som avslutning på dagen.

Esbints. Et lite og hyggelig sted hvor man får en varm velkomst på gîte'n.

<- Pla de la LauAula ->

(GR10) Dag 28: Eylie d'En Haut - Pla de la Lau

Lengde: 16.9km (544.1km), tid brukt: 9:11 (210:15).
Høydemetere (opp / ned): 1623m (31050m) / 1686m (30392m).
Høyde (start / slutt / høyeste): 990moh / 927moh / 1821moh.
Vær: Tåke, grått og trist.

Ariege'n skal være kjent for sitt lunefulle vær og at skyer kan henge i dalene hele dagen, noe jeg skulle få kjenne på kroppen i de nærmeste dagene. Det ble ikke noe av igår, så idag tenker jeg å gå til Cabane de Besset, en hyggelig hytte når det er fyr på peisen ifølge guideboken. Det kan trenges, for ute er det grått og trist og ikke noe spor av den blå himmelen fra igår.

Eylie d'En Haut i bakgrunnen med bygningene fra den tidligere gruvedriften i forgrunnen.

Vindjakken pakkes godt rundt meg på vei opp mot Col de l'Arech. Tilbake under skyene kan jeg se Eylie og restene av den gamle gruvedriften der nede. Ett lite skjul av stein dukker fram etter at jeg har kommet opp fra skogene. Oppe ved Col de l'Arech (1802moh) er det surt og all utsikt er skjult bak skyene. I døren til Cabane de l'Arech (1638moh) står det en fyr og skuler ut mot det grå været mens han røyker. Jeg kan se en ruskete teltleir som har sett sine bedre dager.

Tåke over Col de l'Arech.

Dalen nedenfor er en mørk og dyster affære, men nok mest på grunn av været. Orle-dalen er en klemt og innesperret avsidesliggende dal. Det ligger en cabane her ikke langt unna stien, Cabane de Grauillès. En hesteflokk kommer meg møtende på stien ved Flouquet (1081moh). Før jeg begynner på stigningen opp fra dalen igjen møter jeg på noen dagsturister som er på vei opp dalen. Jeg lurer litt på hva i denne dalen det er verdt å se på i dette været.

Bratt opp igjen i sikksakk her. Kommer opp over trærne og her henger tåken på vent. Jeg svinger opp gjennom tåken hvor gresset er farget hvitt av dugg. Cabane de Besset (1494moh) dukker opp ovenfor meg, ovenfor hytta er det ingenting å se.

Cabane de Besset, en veldig hyggelig hytte.

Jeg er tidlig framme, klokken er ikke to engang. Utsikten mot Cabane de l'Arech fra hytta er en grå vegg, bildet i boken er mye finere. Cabane de Besset er virkelig en hyggelig hytte, men jeg føler likevel at å sitte inne i hytta resten av dagen kan bli litt kjedelig i lengden og noen topptur har lite for seg i dette været. Og tanken har slått meg underveis, det blir til at jeg velger å gå videre.

Utsikt ned mot Cabane de Besset med Orle-dalen nedenfor.

Men ikke før etter at jeg har tatt meg en lang pause inne i hytta. Siden jeg tenkte jeg skulle overnatte i hytta har jeg bært med meg litt ekstra, hvor lokal øl og ost er blant varene. I lyset fra et stearinlys koser jeg meg med en god lunsj med te til. Nok et tegn på at jeg kanskje burde ha gått hit igår.

Så beveger jeg meg opp mot Clot de Lac (1821moh), lengre nede skimtes silhuetten til Cabane de Besset før den forsvinner i skyene. Ved passet ligger det en annen og ganske hyggelig hytte også. I glimt kan jeg se over til den andre siden av dalen mot Col de l'Arech. Det bærer nedover igjen, men nå letter det litt. Jeg passerer en liten steinbu som nok fungerer som en nødbu. Det er et hyppig antall av disse åpne fjellhyttene her, passerer Cabane du Trapech du Milieu (1540moh) og Cabane de l'Artigue på vei ned. Cabane de l'Artigue består inne bare av en stor brisk og en peis.

Skyene invaderer fjellsidene ovenfor ravin de Trapech.

I Pla de la Lau (927moh) ligger Gîte-Auberge La Maison Valier, en stor bygning under dystre fjellsider. Det er en stille dag her, bare en eldre familie på fire på besøk i tillegg til meg. Middagen er formidabel, en av de beste på turen så langt og består av quiche, skinke, salat, biff, poteter og god tomatsaus. Og jeg kan få sove i en seng igjen. En stort sett grå, trist og kjedelig vandring idag, men med en hyggelig lunsj i Cabane de Besset.

Cabane de l'Artigue med grønne fjell ovenfor.

<- Eylie d'En HautEsbints ->

(GR10) Dag 27: Araing - Eylie d'En Haut

Lengde: 8.3km (527.2km), tid brukt: 5:00 (201:04).
Høydemetere (opp / ned): 513m (29427m) / 1473m (28706m).
Høyde (start / slutt / høyeste): 1950moh / 990moh / 2424moh.
Vær: Tåke og sol.

Idag var jeg usikker på hvor jeg ville gå. Ute ligger tåken dypt og er lite innbydende. Det er en kort vei over til neste sted, Eylie d'En Haut, men det er heller ikke avskrekkende langt til Cabane de Besset fra Eylie. Skoene mine er fortsatt våte etter gårsdagen, så det frister mer og gå til et sted der jeg får tørket dem skikkelig.

Dammen ved Étang d'Araing dukker fram fra tåken.

Tarnowski-familien har bestemt seg for å forlate GR10 og ta Tour de Biros ned til lavere områder, så jeg må si farvel til nok ett nytt bekjentskap. De forsvinner ned i tåken mens jeg beveger meg opp i den forbi Cabane d'Étaing d'Araing. På vei oppover bryter plutselig solen gjennom skylaget, dugget på gresset lyser hvitt i lyset. Oppe ved Serre d'Araing (2221moh) er jeg ovenfor tåken og kan bade i sollys.

Cirque d'Araing dekket av skyene.

Dessverre gjør en titt på kartet det klart at Cabane de Besset fortsatt vil ligge under skylaget. Likevel er jeg usikker på om jeg bare vil gå ned til Eylie, men et stikryss på toppen av ryggen presenter meg for en mulighet. Ved å gå opp til Pic de l'Har kan jeg legge på litt tid på dagens vandring. Så over tåkehavet setter jeg i vei opp mot toppen. Oppe på Pic de l'Har (2424moh) byr utsikten på ett hvitt hav som bølger mot fjellsidene med små spir som stikker opp.

På vei tilbake letter det litt på siden jeg kom opp fra, og jeg kan for første gang se Cirque d'Araing og Étang d'Araing i sin helhet. Så bærer det ned på motsatt ende og inn i tåken igjen, ingen endring her. Konturene av ett minnesmerke dukker opp og forsvinner igjen. En nedlagt gruveinngang byr på nysgjerrighet, rester av anlegget ligger strødd utover. Jeg tar det rolig nedover, har god tid.

Utsikt over tåkehavet fra Pic de l'Har.

Så blir det en mystisk vandring. Frem fra tåken dukker det opp en spøkelsesby, vinder uler forbi husene, det blafrer og knirker i skilt, dørkarmer og vinduskarmer. En følelse av å bli iakttatt. Jeg har kommet til Mines de Bentaillou (1870moh), en forlatt gruve høyt oppe i fjellene. Nå innhyllet av mystikk og skodde. Jeg tilbringer lang tid blant de forlatte bygningene. Det grå været sørger for en spesiell atmosfære. På en kolle bak bygningene med utsikt ned i den tåkedekte dalen åpner gruven seg opp. Tåken letter så sakte og gjennom skyene dukker fjellene opp bak gruven, skyene driver gjennom bygningene. Magisk.

Utsikt ned mot Cirque d'Araing og Étang d'Araing.

På den bratte veien ned letter det mer og mer, blå himmel kommer til syne. Col de l'Arech som GR10 går over kommer til syne på den andre siden av dalen og langt nede skimtes husene til Eylie d'En Haut. Det er fortsatt spor av gruvedriften på veien ned. Bak meg forsvinner Mines de Bentaillou i fortidens skygger.

Mines de Bentaoillou, en forlatt gruve høyt oppe i fjellene.

Nede ved Eylie d'En Haut (990moh) har det nå lettet fullstendig og det er fristende å fortsette videre. Men det blir til at jeg stopper her og tar inn på den hyggelige gîte'n. Selv om jeg spiste på toppen av Pic de l'Har er jeg nå sulten. Og tiden jeg bruker på å spise gjør at jeg nå ville ha kommet sent fram til Cabane de Besset, så jeg blir værende her.

Eylie d'En Haut, gîte'n som ligger rett utenfor den lille landsbyen.

Før middag går jeg meg en tur ned i dalen, passerer Eylie og Eylie d'En Bas. Midddagen på gîte'n er god og består av mye mat, servert i vertskapet sitt hus i selve den lille landsbyen. Om kvelden finner jeg en bekmørk sti som jeg følger for å se om jeg kan finne Monument Megalithique. En strålende dag med den forlatte gruven som et desidert høydepunkt. Kunne (og burde) muligens ha gått videre til Cabane de Besset i det flotte været, men det ble en hyggelig kveld i Eylie uansett.

<- AraingPla de la Lau ->

(GR10) Dag 26: Fos - Araing

Lengde: 17.9km (518.9km), tid brukt: 6:23 (196:04).
Høydemetere (opp / ned): 1651m (28914m) / 245m (27233m).
Høyde (start / slutt / høyeste): 544moh / 1950moh / 2176moh.
Vær: Overskyet, tåke og regn.

Det er med stor og overhengende fare for tåke at jeg begir meg avgårde. Det var dekket opp til fire stykker til frokost, men jeg så bare en annen person på gîte'n mens jeg var der. Stien går opp gjennom deler av Fos før den går igjennom en skog forbi flere falleferdige gårdsbygninger av stein. Når jeg kommer ut av skogen igjen kommer jeg ned til et nytt lite sted, som viser seg å faktisk fortsatt være Fos.

Melles, et lite sted med majestetiske hus i en avsidesliggende dal.

Skyene henger over dalen. Ruten går opp langs veien mot Melles ved siden av Cascade de Sèriail, stikk i strid med hva som står i både kartboken og guideboken. Første delen av dagens vandring går langs en vei, men det er likefullt en hyggelig vandring. Melles (719moh) får meg til å ønske at jeg hadde gått dit istedet igår. Hvordan har det seg at et så lite sted i en avsidesliggende dal (Val de Maudan) har så majestetiske hus. En teddybjørn vokter herberget som har en hyggelig sitteplass utenfor med en vannkilde ved siden av. Et nydelig lite sted jeg kunne tenkt meg å tilbragt en kveld i.

Vandring langs vei gjennom Val de Maudan.

I høyden river trærne opp skyene uten at det fører til at blå himmel slipper gjennom skylaget. Langs veien ligger små gårder og hus, jo lengre opp dalen jeg kommer jo mer får jeg følelsen av å være på et øde sted (til tross for veien). Det er en trivelig vandring oppover.

Cabane d'Uls.

Etter Labach (980moh) er det slutt på veien og jeg entrer nå bjørnenes rike, markert med et velkomstskilt. Ingen bjørner i starten, bare en bratt bakke opp gjennom skogen og tåken. Og så begynner det å regne så smått.

Oppe ved Plateau Marécageux (1868moh) er jeg innhyllet av tåke og det er småsurt. Og da passer det godt at Cabane d'Uls ligger i nærheten. Jeg krysser en brukket bro og beveger meg gjennom tåken til omrisset av hytten trer frem. Ingen inne i hytta. Mens det blåser og regner utenfor spiser jeg lunsj og slapper av inne i hytta med stearinlys på bordet, regnjakka henger til tørk. Men ingenting varer evig og jeg må til slutt tre ut i tåken igjen.

Lunsj inne i Cabane d'Uls.

Stien er heldigvis tydelig i gresset her, så en repetisjon av la Serre virker usannsynlig. Tåken gjør vandringen noe ensformig, men ikke nok til at jeg går lei. Oppe ved Col d'Aueran (2176moh) er jeg nå offisielt i Pyrénées Ariégeoises. Og det er mer tåke som møter meg her. I pent vær hadde nok jeg tatt turen opp til Pic de Crabère (2629moh) i nærheten, men jeg tøyer min nysgjerrighet idag.

Étang d'Araing under skydekket.

Ned til Refuge de l'Étang d'Araing dukker vannet sakte frem fra skyene. Étang d'Araing (1950moh) ligger ved siden av den imponerende Cirque d'Araing, men det lave skydekket gjør at en ikke får tatt det i sikte. Det er ikke mange på hytta. Jeg tror mine matvaner skiller seg sterkt ut fra matvanene der nede, hyttevakten gjør store øyne når jeg spør om å få en omelett. Men han smiler og lager en god omelett uansett.

Regnbue i dalen nedenfor Refuge de l'Étang d'Araing.

På et tidspunkt løper plutselig hyttevakten ut og forsvinner rundt hjørnet, jeg og de andre gjestene lurer fælt og følger så etter. Og blir så møtt med et flott syn, i dalen nedenfor er det en flott regnbue. Den polske familien ankommer kort tid etterpå, alle ganske så våte. Til tross for det noe triste været så hadde jeg en fin tur idag, selv om det ble litt mer kjedelig helt mot slutten.

<- FosEylie d'En Haut ->

(GR10) Dag 25: Bagneres de Luchon - Fos

Lengde: 26.8km (501.0km), tid brukt: 9:37 (189:41).
Høydemetere (opp / ned): 1568m (27263m) / 1674m (26988m).
Høyde (start / slutt / høyeste): 650moh / 544moh / 2193moh.
Vær: Sol, overskyet på ettermiddagen.

Dagens etappe har blitt premiert som den hardeste etappen på ruten i min Cicerone guidebok. Jeg er spent på å se om det stemmer så jeg er tidlig avgårde. En hviledag gjør det med meg, da er jeg ivrig etter å komme igang igjen. Det er mørkt ute når jeg begir meg gjennom Bagneres de Luchon.

Ovenfor Artigue med utsikt tilbake over dalen mot Superbagneres.

I morgentimene passerer jeg forbi småflyplassen utenfor byen, behørig poengtert ved et 'fare for fly over ruten'-skilt. Ved siden av renner det en elv hvor fiskere er tidlig på'n for å fange storfangsten. Så letter jeg opp gjennom skogen, men mye saktere enn et fly. Oppe ved Artigue (1230moh) har jeg flere ganger kunne se ned mot Bagneres de Luchon gjennom vinduer mellom trærne. Nedenfor den litt slitte gîte'n på stedet er det en vannkilde som jeg fyller på vann fra.

Cabane de Saunères. Bagneres de Luchon nedenfor, Superbagneres ovenfor, og i horisonten spanske fjell.

Etter Artigue åpner landskapet seg mer opp, enger og jorder rundt ruten med utsikt til fjellene på den andre siden av dalen. Det er passe bratt oppover, men det er ikke noe mer bratt enn det har vært tidligere på ruten. Jeg ankommer Cabane de Saunères (1660moh) hvor jeg finner Tarnowski-familien sittende utenfor. Leszek advarer meg mot å drikke vannet fra kilden nede ved Artigue, så jeg må sterilisere det vannet jeg fylte opp camelbak'en med.

Utsikten fra hytta er flott, spanske fjelltopper strekker seg opp mot himmelen i horisonten. Nedenfor ligger Bagneres de Luchon i sin helhet og jeg kan se hvor jeg og Evelyne gikk over fra Lac d'Oo for to dager siden. Ikke like stor standard på utsikten inne som det er utenfor. Det er forøvrig morsomt å være på et sted som man kjenner seg igjen i fra et bilde i guidebooken.

Grensestein 400 mellom Frankrike og Spania. Mellom Bagneres og Fos går GR10 et stykke på grensen mellom de to landene.

Etter å ha gått videre oppover mot Col de Peyrahitta (1947moh) avviker ruten fra det som er beskrevet, jeg kan uansett ikke huske å ha gått forbi et stikryss med merking. Istedet for å gå nedover ryggen mot Étang du Dessus følger merkingen det som er beskrevet som en alternativ rute over Col des Taons de Bacanère. Her går ruten omtrent rett på grensen mellom Frankrike og Spania. Det ene øyeblikket i Frankrike, det andre øyeblikket i Spania. Grensesteinene markerer veien. Noe sier meg at dette er en finere tur enn det som er beskrevet i boken. Fin utsikt ved det høyeste punktet på dagens rute, Pic de Bacanère (2193moh).

Jeg spiser lunsj i Spania, ved Ètang de Cigaleres. En slange snor seg vek fra meg når jeg krysser gresset på vei bort til vannet.

Utsikt tilbake i retningen man har kommet fra på Pic de Bacanère.

Flott tur oppover, nå går det nedover. Ved Étang de St-Bèat skjærer varselsskrikene fra murmeldyrene gjennom luften, det er omtrent ikke noe vann igjen i vannet. Det er stort sett litt tung vandring gjennom skog på veien ned mot Fos, med enkelte lyspunkt i skogen som ved Cabane d'Artigue og Cabane d'Arteguessans. Sistnevnte forøvrig ganske så trivelig inne, til tross for noen veldig slitte
madrasser. Den slimete brosteins-passasjoen som boken advarte mot viste seg å ikke by på noen problemer, ihvertfall ikke i dag.

Innsyn i Cabane d'Arteguessans, en hyggelig cabane i skogene ovenfor Fos.

Det gikk rykter om at også Fos var hardt rammet av den tidligere flommen, men sannheten var at det var St-Bèat lengre nede som var rammet. Fos slapp unna de største ødeleggelsene. Ingen på gîte'n når jeg ankommer. Jeg tusler bort til baren på hotellet som stenger dørene rett før jeg er på vei inn. Det viser seg så at det er en åpen butikk i Fos likevel, om man kan kalle den en butikk. Det er en knøttliten landhandel på stedet, med et veldig begrenset antall varer. Kjøper meg noe frukt og noe å drikke som jeg inntar mens jeg venter utenfor gîte'n.

Fos. Hotellet, baren og restauranten i bygningen til venstre.

Den Polske familien har tatt inn på hotellet og jeg spiser middag sammen med dem i restauranten. En fin dag over fra Bagneres de Luchon, som var lang og hard, men ikke så hard som kanskje ventet. Imorgen begir jeg meg definitivt inn i Ariege'n.

<- Bagneres de LuchonAraing ->