søndag 22. oktober 2017

(Shikoku Henro) Dag 32: Chikamiyama

Shikoku 88 Temples Pilgrimage, dag 32.
Templer: Ingen.
Lengde: 8.2km (921.0km), tid brukt: 2:56.
Vær: Tyfon.


Jeg kunne bare ikke gi slipp på det, jeg måtte gjøre det. I hodet mitt hadde jeg fått en sprø plan, jeg vil klatre opp til Chikamiyama likevel. Været utenfor tilsier at jeg ikke bør gjøre det, men jeg vier det ingen oppmerksomhet, sta som jeg er. Likevel burde jeg nok ha hørt på hva været sier, det regner enda voldsommere enn det noensinne har gjort på dette eventyret. Det er bare det at den røde stiplede linjen som går opp til okunoinen til Enmeiji på kartet har pirret nysgjerrigheten min for mye.

Vandring i heftig regn på den smale veien som leder opp i åsene mot Chikamiyama.

Glatt, våt og sleip skogssti til Chikamiyama.

Ruten opp til Chikamiyama starter fra et monument på pilegrimsruten kort etter Enmeiji. For å komme tilbake dit tok jeg en taxi til hovedveien nedenfor Enmeiji og gikk tilbake opp til tempelet. Såklart måtte jeg ta et kort besøk i tempelet igjen, før jeg beveget meg mot krysset der ruten starter fra. En velsignelse fra Kōbō Daishi er en god ting å ha for denne turen. Det er en vandring gjennom en forstad til Imabari søkkvåt av regnet før jeg kommer til der hvor stien går inn i skogen og åsene ovenfor. Det er ikke for sent å snu, jeg antar at hva jeg gjør ikke er en så veldig god idé.

Regnfulle og tåkete utsikter fra en liten lysning på veien mot toppen, Imabari og Seto Inland Sea kan såvidt skjelnes.

Først går ruten på en smal asfaltert vei, eller en asfaltert sti, som blir smalere og smalere jo lengre opp jeg går. Faktisk så kan veien fortsatt være der, men den kan være skjult av all rusket fra skogen som dekker deler av den. På kartet er det merket et stimerke, som er der jeg skal forlate den lille veien og fortsette videre på en skogssti. Jeg finner stedet, tror jeg, men for å være sikker går jeg litt til. Siden veien skal slutte ikke så langt unna. Dette bringer meg til et hus, kanskje to, som gir meg en følelse av å være på et sted som jeg ikke burde.

Tåkefull skogssti til Chikamiyama.

Jeg hadde derimot rett når det gjaldt lokasjonen til stimerket, bortsett fra at det ikke er et stimerke der. Inngangen til stien er omtrent stengt av, av både vegetasjon og illevarslende edderkoppnett. Bakenom finner jeg stien, overgrodd og i en tilstand som skulle tilsi at den ikke har vært brukt på en veldig lang tid. Jeg kan ikke tro at jeg faktisk gjør dette. For sikkerhets skyld har jeg satt på GPS'en min, slik at jeg spore veien tilbake ved hjelp av den hvis jeg skulle gå meg vill.

Fra toppen av Chikamiyama, den lille helligdommen som er okunoinen til Enmeiji med paviljongen bak.

Mens regnet og vinden ryster trærne og skogen rundt meg begir jeg meg oppover på den overgrodde stien. Noen ganger er stien så tildekket av vegetasjon at jeg ikke kan se føttene mine, hva som beveger seg av skumle krypdyr der føttene mine er vet jeg ikke. Jeg bruker flere kvister og grener til å rydde stien for edderkoppnett. Noen ganger er stien bratt og sleip, hele tiden våt. Noen ganger vet jeg ikke om jeg er på stien eller ikke, det dukker opp noen hvite lapper som kan være veimerker, men det er uklart. Jeg er nødt til å stoppe opp flere ganger for å leke stifinner for å finne ut hvor jeg skal gå. På et punkt kommer jeg til en liten lysning som ville ha gitt meg en god utsikt over Imabari og sjøen, nå bare en grå og våt verden, med bare vage konturer av bygninger i skyene.

Et nærmere blikk gjennom regnskyene av Shimanamani-kaidō veien og broene.

Utsikt over Imabari nedenfor og Seti Inland Sea bak fra Chikamiyama.

Etter at jeg har gått en stund begynner jeg å lure på om jeg har gått feil et sted. Det ville ikke ha vært veldig overraskende om jeg hadde gjort det, men til slutt så ankommer jeg toppen. Det er et gledelig øyeblikk. På toppen, bak den lille helligdommen som er okunoinen til Enmeiji, er det en paviljong. Det er bare så bra, jeg kan få litt ly for regnet i det minste. Selv om vinden gjør det til at det regner horisontalt. Chikamiyama er derimot ikke et veldig høyt fjell, om du vil kalle det for et fjell i det hele tatt. Toppen ligger på 243.7moh.

Nok en utsikt mot Shimanamani-kaidō fra en liten plass nedenfor toppen av Chikamiyama.

Som forventet er det en begrenset utsikt fra toppen i dette været. Derfor blir jeg glad når jeg oppdager at små åpninger dukker opp i skyene og at jeg innimellom får glimt av Imabari nedenfor og Seto Inland Sea bakenfor. Snur jeg meg rundt kan jeg noen ganger også se broene som kobler Shikoku med Honshu, med blinkende lys top på toppen. Veien som går over broen er Shimanamani-kaidō, som er 60 kilometer lang og krysser over sju broer og seks øyer. Jeg ser noe, så ingenting, og omvendt. Disse små glimtene gjør derimot all min innsats for å komme opp hit verdt det. Selv om jeg får vinden og regnet blåst i ansiktet mitt hele tiden. Stråhatten er bare trøblete å ha på hodet mitt nå.

Den buktende veien ned fra Chikamiyama.

Når jeg går ned velger jeg å ta bilveien. Buktende nedover i det piskende regnet. For å komme tilbake til Imabari følger jeg veien som går ved siden av togsporene. For sulten til å vente går jeg rett inn på Lawson Station'en som ligger ovenfor hotellet mitt for lunsj. Så på hotellrommet sitter jeg ned og slapper av, og sørger for å sette hårføneren i arbeid igjen. Jeg ble ganske så våt på turen til Chikamiyama, men jeg er så fornøyd at jeg gjorde det. Nå slapper jeg av en stund, jeg er derimot ikke ferdig med denne dagen ennå.

Fra en liten dam ser jeg opp mot åsene ovenfor i regnet, etter å ha gått ned fra Chikamiyama.

Som en sidenotis kan jeg nevne at jeg senere hørte noen si at dette var en ekstremt kraftig tyfon og at noen folk i Osaka-regionen hadde mistet livet i jordskred som var forsårsaket av tyfonen. Den var derimot mye kraftigere der enn her. Heldigvis for meg, selv om det likevel nok ikke var en så veldig god idé å klatre opp til toppen i tyfonen.

<- ImabariTaisanji ->

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar