søndag 15. oktober 2017

(Shikoku Henro) Dag 25: Uwajima - Uwa

Shikoku 88 Temples Pilgrimage, dag 25.
Templer: #41-43 (Ryūkōji, Butsumokuji, Meisekiji).
Lengde: 26.9km (731.6km), tid brukt: 10:39.
Vær: Regn mesteparten av dagen.


Gatene i Uwajima er våte når jeg går gjennom dem om morgenen, og de er like stille og tomme for folk som igår kveld, hvor den eneste forskjellen er at det er lyst og ikke mørkt ute. Et 'karaoke og te'-sted får meg til å heve og senke øyenbrynene på en humoristisk måte, det er en kombinasjon jeg ikke har hørt før (ettersom hva jeg vet om karaokeplasser). Idag tar jeg bort jima fra Uwajima og går til Uwa. Heldigvis så har jeg tre templer å besøke idag, noe som gir en viss trøst for det miserable været.

Ved foten av tempelet, Ryūkōin.

Med åsene og fjellene som omgir Uwajima pakket tett inn i regnskyer sier jeg farvel til Ryūkōin, nok engang klatrende opp trappetrinnene til bangai-tempelet. Vandringen ut av Uwajima er en vandring fra lite regn til et evig økende regnskyll. Jeg ser ingen andre henroer ute og går. Idag er ikke humøret mitt på topp når jeg går den lange veien gjennom dalen ut fra Uwajima, og det forbedrer seg definitivt ikke når jeg blir sprutet ned av en forbipasserende trailer. Noen av dem kjører som gale og virker ikke som at de tar noe som helst hensyn til folk som går ved siden av veien, og sender en bølge med skittent vann over hele meg inkludert ansiktet. Ikke mitt mest henro-inspirerte øyeblikk, men som svar snur jeg meg rundt og bukker, mens jeg sier 'arigatō gozaimasu'. Jeg vet ikke helt hvorfor jeg er i så dårlig humør idag.

Jeg prøver å øke humøret ved å drikke en neon grønn brus som heter Suntory Pop i Uwajima henro-hytten, jeg føler ikke at den syntetiske smaken hjelper så mye. Hytten har passe nok størrelse til å sove i hvis man trenger, ulempen er at den ligger rett ved siden av veien.

Stien over det lille passet til Tafukuin.

Det er artig da hvordan ting plutselig blir bedre, selv om det ikke er noe spesielt som skulle tilsi at det gjør det, men humøret mitt letter etterhvert. Og på tidspunktet hvor jeg krysser over den korte stien, som er noenlunde gretten på grunn av regnet, som går passerer forbi den litt indistinkte Tafukuin-helligdommen, føles livet lysere igjen. En kopp med varm kaffe som jeg får på den nærliggende Lawson Station er såklart en velkommen liten velsignelse for dagen. Denne alternative ruten fortsetter videre på en stille sidevei i midten av åkre, med skyer som ellers ville ha vært fjell rundt meg.

En mikrohelligdom i Inari Jinja.

Seende ut fra tempel #41, Ryūkōji.

Alt er glemt når jeg kommer til tempel #41, Ryūkōji (Dragon's Ray Temple), domenet til en 'ris-gud'. Som alltid så langt, så føler jeg meg avslappet når jeg er på et tempel. Et ydmykt tempel satt inne i skogskanten som deler tempelområdet med Inari Jinja. Ryūkōji ble grunnlagt av Kōbō Daishi etter at han møtte en gammel hvithåret mann som bar på ris, overbevist om at mannen var Inari-myōjin (en 'ris-gud'). I Inari Jinja (hellidgdom) er det en annen av de fascinerende helligdom inne i en helligdom bygning. Hvis du lurer på hvordan det er å utføre tempel-ritualene når det regner, så kan jeg fortelle deg at det stort sett ikke er noe problem, når du resiterer sutraene står du som regel under tempeltaket til hondoen og daishidoen.

Ryūkōji.

Den lille stien etter Ryūkōji som går gjennom en nå gjennomvåt skog.

En liten atmosfærisk sti, med lyden av dryppende vann rundt meg, fører gjennom skogen etter tempelet. Bakken er glatt og sleip. Risåkre, små boplasser og fjell kledd i skyer venter meg etterpå. Så står Kōbō Daishi og ser på meg gjennom den fine tempelporten til Butsumokuji, tempel #42, The Temple of Buddha's Tree. Flere pilegrimer her, selv om det er langt fra å være travelt, på Ryūkōji så jeg bare tre andre. Dette tempelet er også et testamente til de ekstreme kasteferdighetene til Kōbō Daishi, ikke bare hadde han kastet en vajra fra Kina, men han hadde også kastet en hōshu (en Mani juvel). Mens han red på en ku nær Butsumokuji fant han hōshuen i et gammelt kamfer tre. Som Ryūkōji er dette også et beskjedent tempel, men regnet som faller fra himmelen er alt annet enn det. Dedikert til husdyrhold er det ikke noe rart hvorfor jeg finner så mange små idoler av dyr i alterne. Jeg liker meg her, som ikke kommer som en overraskelse.

Risåkre, små bosetninger og skykledte fjell på vandringen mellom Ryūkōji og Butsumokuji.

Ruten krysser over et annet fjell idag, over Hanaga-tōge passet, som jeg ser fram til. Selv om jeg forutsetter litt henro-korogashi på veien grunnet regnet. Det ser voldelig på en stille måte ut der oppe idag. I hvilehytten hvor jeg spiser lunsjen min kan jeg ikke gå videre. Ikke på stien som leder opp og over passet ihvertfall, den er blokkert av et skilt som sier at stien er stengt. Siden det er et merket alternativ som går gjennom Tanaga-tunnelen, føler jeg ikke den samme trangen til å bryte forbudet mot å gå stien, i motsetning til hva jeg gjorde når jeg gikk Baekdu Daegan i Sør-Korea for noen år siden. Kanskje ikke så lurt å gjøre det heller, når jeg ser opp mot der stien går fra veien, virker den å være et offer for jordskred.

Kōbō Daishi seende på meg gjennom tempelporten til Butsumokuji.

Butsumokuji.

Jeg ser ustanselig etter utsikt, hvorfor jeg i det hele tatt gjør det i dette været er et godt spørsmål, så jeg går et stykke ned veien etter tunnelen. All utsikten er den samme, åsene og skogene herjet av skyene. Den buktende og mystiske stien som leder ned fra fjellet er helt i min stil, men den fører meg til en lang vandring gjennom nok en dal gjennomvåt av vann. Jeg lurer fortsatt på hvor alle andre henroene er? Holder de seg innendørs på overnattingsstedene grunnet været? Er jeg den eneste som er ute og går? Det kan ikke stemme.

Trapper leder opp til et ukjent og mystisk tempel.

På den siste delen av turen til tempel #43, Meisekiji (Brilliant Stone Temple), er det så mange ruter å velge mellom at jeg er usikker på hvilken jeg endte opp å gå. Jeg har ingen anelse om hvorfor det er så mange alternative ruter, har hver rute en forskjellig mening, historikk eller symbolikk knyttet til seg? Før tempelet er det en restaurant og tempel-butikk som jeg kan legge igjen ryggsekken min i før jeg går og gjennomfører ritualene mine i regnet. Nok et fredelig tempel som ligger i grensene til en skog.

Fjellsider herjet av skyene.

Nedstigningen fra Hanaga.

Ferdig med resiteringen min, står jeg på toppen av trappen som leder opp til hovedtempelbygningene, og ser ned på den solide tempelporten. Der er det en gruppe med funksjonshemmede henroer som viser deres respekt og sutra-resitering. Selv om de ankom med buss, så er det inspirerende å se at de gjør en pilegrimsferd som dette. Ulempen med dette er at jeg og andre henroer må vente i kø i nōkyōchō-kontoret på den enslige munken som har en stor bunke med nōkyōchō-bøker å gå gjennom. Dette er ikke på noen som helst måte gruppen med funksjonshemmede henroer sin feil, men noen ganger så ønsker jeg at det hadde vært en kø for gruppene og en for de enslige henroene. Lyset er nå minkende og jeg vet at jeg fortsatt har noe å gå før jeg er ferdig med dagen. Jeg blir nødt til å snu og gå et stykke av stien fra tempelet om igjen, da linsedekselet fant ut at det var en god idé å falle på bakken, men det er en ganske så behagelig vandring, så ikke noe nag der.

Ved Michibiki Daishi.

Meisekiji.

Nå føles det godt å ankomme stedet mitt for natten, Business Hotel Matsu-ya, ryokanen med samme navn og en stjerne i guideboken er stengt idag. Til min lykke så er New Caledonia på hotellet også. Usikker i et veldig kort øyeblikk, men så gjenkjenner jeg igjen Didier som har barbert seg siden jeg så dem sist for tre dager siden. Vi går ut for å spise middag sammen og finner et italiensk sted som heter Materiale Da Qui. Maten er nær utsøkt, spesielt etter slik en regnfull vandring. Siden det dårlige været vil fortsette har de bestemt seg for å ta bussen til Matsuyama imorgen. Det betyr at jeg sannsynligvis ikke vil se dem igjen.

Keiser av sin egen knøttlille øy står denne statuen og vokter over inngangen til Uwa fra stien etter Meisekiji.

Været førte meg ut på en slags emosjonell berg- og dalbane idag, men i slutten av dagen så føler jeg meg ganske så fornøyd. Såklart, når dagen ender såpass godt, så får det deg til å huske den på en mer positiv måte også.

Middag med henroene fra New Caledonia, Julien, Alain, Didier, Yves og meg.

<- UwajimaUchiko ->

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar