(Shikoku Henro) Dag 41: Kokubunji - Ritsurin Kōen

Shikoku 88 Temples Pilgrimage, dag 41.
Templer: #80-83 (Kokubunji, Shiromineji, Negoroji, Ichinomyaji).
Lengde: 32.7km (1178.4km), tid brukt: 11:23.
Vær: Nydelig.

Å se ut vinduet om morgenen og se den klare himmelen var en fryd for øyet. Idag er det en dag som jeg hadde hatt forventninger til, så jeg hadde håpet for fint vær, da ruten begir seg opp i Goshikidai-platået. Dette platået stikker ut i Seto innenlandssjøen og er hjem til to av templene på pilegrimsferden (tre hvis du inkluderer Kokubunji). Goshiki betyr fem farger og platået skal være navngitt av Kūkai, de fem fargene er rødt, gult, svart, hvitt og blått.

Om morgenen utenfor tempelporten til Kokubunji.

Etter en god frokost og en smilende avskjed med vertinnen på Ebisu-ya Ryokan, begynner pilegrimsdagen med det obligatoriske, men ønskede, besøket til the State Official Temple (#80, Kokubunji). Jeg har noen tempelritualer å gjennomføre, men omtrent like viktig er det at jeg har en forpliktelse å holde. Det er på tide å gjøre min ohenro-bekledning komplett, med å anskaffe meg kongōzuen, pilegrimsstaven som er legemliggjørelsen av Kōbō Daishi. I den forbindelsen skal jeg ta meg av kongōzuen først når jeg ankommer et tempel eller overnattingssted, noe som betyr at jeg skal vaske enden på den før jeg kan sette den fra meg på sitt utnevnte sted. Da Kōbō Daishi kan sove under en bro, skal man ikke dunke staven i broen når man går over den.

Kokubunji i morgensolen.

Lyset er flott når jeg er på tempelet, med morgensolen som drysser strålene sine gjennom trærne. Jeg legger merke til en mann som kaster vann i en halvsirkel foran ham før han går til hondoen, jeg lurer på om det har noen betydning. Dette tempelet er som en hage og det inneholder også en svakt opplyst gangvei med utallige statuer stilt opp på hver side av den. Dette er det fineste av de provinsielle templene så langt. Utenfor Kokubunji er det en fin miniatyr modell av det gamle tempelet, komplett med en høy pagoda i tillegg.

Utsikt fra klatringen opp til Goshikidai-platået.

Med staven i hånden, noe som føltes littegrann rart og uvanlig i starten, begir jeg meg opp i det fem-fargede platået. Det er varmt, gitt de fraværende skyene på himmelen, men det gjør for noen flotte utsikter fra klatringen. Talløse er de naturlige trappetrinnene, selv om de er laget av menn, som bærer meg oppover. Det er fortsatt litt uvanlig for meg som nordmann å gå på disse trinnene, da vi jo ikke er vant med å lage slike i skogene og fjellene her hjemme.

Shiromineji.

Rutene mellom Kokubunji, Shiromineji og Negoroji danner en form for triangel. Mot Shiromineji går jeg på den delen av triangelen som går på en vei, men selv med det harde underlaget finner jeg det til å være en god vandring. Rundt omkring meg er det fargerike trær som har tjuvstartet litt på høsten. Veien passerer et militært område og jeg går forbi flere tropper som er ute på øvelse. Jeg burde nok ikke skrike ut et høyt 'ten-hut'. Stien til Shiromineji gjør at det vil bli noe frem og tilbake å gå, men det bryr ikke meg da stien er så nydelig som den er.

En Shinto-vokter med mange av de knøttsmå neko katte-figurene.

To ting skiller seg ut på tempel #81, Shiromineji (White Peak Temple), høstfargene som er i ferd med å springe ut i fullt og de utallige små katte-figurene som kalles for neko som jeg finner der. Det må være utrolig vakkert her når høsten er på sitt sterkeste. Naomi er også her og deler noen søtsaker med meg. Det er et veldig skogsaktig tempel, som gjør god bruk av utformingen av landskapet for tempelområdet og bygningene, som er noen av de eldste på pilegrimsvandringen. Hondoen er fra det syttende århundret. En keiser er begravd her, bak i tempelet, Sūtoku.

Den lille fossen ved Bishamon-Kutsu, okunoin til Shiromineji.

Fra Shiromineji må jeg gå et stykke tilbake på samme sti som jeg gikk på til tempelet. Ved siden av stien står det gamle steinlanterner, til og med en veldig gammel pagoda av stein (Manirin) og en stein (Gejō) som indikerer at alle skal gå til fots fra dette punktet, uavhengig av klasse. Ikke noe problem for meg der. Den indre helligdommen til Shiromineji, Bishamon-kutsu, når man fra en liten sti som går fra henromichi (i guideboken som jeg har, som ikke er den nyeste, er den feilaktig markert som okunoin til #88 Ōkuboji). Det er et lite og fredelig sted, som ligger rett ved en liten foss som renner over noen lave klipper. Helligdommen er en liten og enkel trebygning utenfor et hull i klippene med et lite alter og et idol innenfor.

En gammel steinlanterne og steintrapper på Sanuki Henro-ruten.

Sanuki Henro-ruten.

Tilbake på den nydelige ruten som går mellom de to templene Shiromineji og Negoroji føler jeg meg oppstemt. Vandringen er skjønn, hvor lyset som skinner gjennom trærne noen ganger gjør skogen nesten eterisk. Det er ikke uten grunn at ruten har fått status som et nasjonalt historisk område, kalt for Sanuki Henro-ruten. Jeg tror dette er en av mine favoritt skogsstier på pilegrimsvandringen hittil. Jeg møter på en mann som er ute og samler sopp i skogen, og en eldre kvinnelig henro som jeg gikk forbi på klatringen opp til Goshikidai. Hun hadde tatt ruten som gikk direkte fra Kokubunji til Sanuki Henro-ruten mellom Shiromineji og Negoroji (jeg tok ruten som gikk på veien). Den stien kalles for 'juukyu-cho-uchi-modori'. Etter sigende så fantes den ikke i begynnelsen på pilegrimsruten, men senere begynte pilegrimer å klatre opp til Shiromineji først, så besøkte de Negoroji før de gikk ned til Kokubunji på den stien. 'Uchi-modori' indikerer at henroen må besøke Negoroji først og så følge fotsporene sine tilbake igjen for å gå til Kokubunji. Jeg lurer på om det var dette som Osaka-san hadde i tankene.

Keyaki (Zelkova) tre i Negoroji, beskyttet av et gjerde og tak.

Ovenfor Negoriji er det en super henrohytte navngitt etter platået. Lukket, med toaletter i nærheten, et perfekt sted for å overnatte i. Hvis jeg ikke hadde bestemt meg for å besøke Zentsūji på nytt og se Nakazu Banshōen, ville dette sannsynlig vært hvor jeg hadde gått til igår. Halvveis nede til tempelet finner jeg ut at jeg har glemt igjen staven i henrohytta. Jeg visste at dette ville komme til å skje. Jeg håper at Kōbō Daishi kan tilgi meg mens jeg går opp igjen for å hente den.

Tempelporten til Negoroji.

For å komme til Negoroji, tempel #82 and Fragrant Root Temple, må man først gå ned noen trapper før man klatrer opp igjen nok ett sett med trapper. Shiromineji ligger i nærheten av Shiromine (hvit) og derfor tenker jeg at dette tempelet da jo egentlig burde bli kalt for Aomineji, da det ligger rett ved Aomine (blå). I hondoen er jeg nødt til å gå i en tunnel for å resitere sutraen. Denne tunnelen inneholder også en rekke med statuer som jeg tror skal være av Kannon. Tempelet har en interessant utforming. Beskyttet under et tak og innenfor et tregjerde står det et tusen år gammelt tre, et Keyaki (Zelkova) tre. Derimot så gikk jeg rett forbi den mest interessante delen av tempelet når jeg ankom det. Utenfor, i skogen, står et høyt monster. Det er en ushioni, eller en okse-demon. Den ser for immobil ut til å være en trussel for meg dog.

En ushioni eller okse-demon i skogen utenfor Negoroji.

Tilbake ved Goshikidai henrohytten gjør jeg en forferdelig beslutning, da jeg som regel foretrekker stier framfor asfalterte veier. Jeg følger et henromichi veimerke som peker i retningen av en skogssti og på kartet kan jeg se en sti som vil returnere til hovedruten på veien senere. Ser bedre ut, men stien er forferdelig, overgrodd og kjedelig, noen ganger vond å gå på. Da jeg har gått lengre og lengre inn på den lurer jeg på hva det var som gjorde at jeg valgte å gå denne ruten. Til slutt finner jeg en nødutgang som leder opp til veien. Tilbake på veien blir det ikke noe bedre av å oppdage at utsiktene fra veien er flotte. Så mye at jeg går tilbake på veien, helt opp til krysset hvor veien starter fra (og som hovedruten går på).

Utsikt i retning Takamatsu på nedstigningen fra Goshikidai.

Etter å ha kommet ned fra Goshikidai-platået på en god vandring, trenger jeg å finne et sted for lunsj. Jeg går i retning av en 7/11 merket på kartet, men når jeg er på lokasjonen finner jeg ingenting annet enn en tom tomt der. Ruten over Kōtō-elven er stengt grunnet for høy vannstand. En annen henro som jeg første møtte på Minshuku Aozora i Awai ser noenlunde forvirret ut med tanke på navigering grunnet dette. Når det gjelder navigering finner jeg den engelske guideboken bedre enn den japanske. Kartene i den engelske er alltid sentrert mot nord, men i den japanske er ikke kartene sentrert på noen som helst spesiell måte og er forskjellig fra kart til kart, noe som gjør de vanskeligere å orientere etter hvis man mister retningen. Jeg viser ham den rette veien, før jeg går over til den nærliggende Lawson for lunsj. Jeg ønsker meg en iskrem også, men de klarer ikke få registrert den i kassen, så til slutt gir de meg den som osettai.

Kveldssol i Ichinomiyaji.

En serie med små veier og knøttsmå stier, inkludert en vandring over en stor parkeringsplass utenfor en butikk, bringer meg til tempel #83, Ichinomiyaji (First Shrine Temple). Lyset var flott når jeg var på det første tempelet idag, det virker da passende at lyset er flott når jeg er på det siste også. Da var det morgenlyset, nå er det det varme kveldslyset. Både Naomi og den villfarne henroen er her. Kveldssolen gir det fine tempelet et varmt utseende.

Tanuki-statue i Tamura Jinja.

Vi begynner å gå sammen fra tempelet, men de mister meg raskt da jeg blir nysgjerrig og forsvinner inn i nærliggende Tamura Jinja. En merkelig og surrealistisk helligdom, som inneholder en av disse rare tanuki-statuene som bærer på hva som ser ut som en stor pengesekk. Det er også en gyllen statue her som for meg ser ut som Jabba The Hut. For å komme til overnattingsstedet mitt for natten har jeg fortsatt et godt stykke å gå. Sakte blir himmelen mørkere med et fint skjær, men jeg lurer også på om jeg er på den rette veien da jeg ikke ser noen veimerker ved siden av den. Når jeg til slutt ankommer Business Hotel East Park har det blitt mørkt.

Ankomst i Takamatsu om kvelden.

Jeg gikk så langt som jeg gjorde idag for å få tid imorgen tidlig til å besøke den kjente hagen Ritsurin Kōen. Naomi bor på samme hotell som meg, men hun hadde allerede spist middag, så jeg er nødt til å gå ut alene. Jeg går til den anbefalte izakayaen i nærheten, Torisuke, hvor jeg blir hilst velkommen av en veldig vennlig vert og et ungt par som også spiser på stedet. Ramen blir hovedretten for meg, men jeg utvider middagen min med flere små retter i tillegg. Å ha gått så langt idag har vekket appetitten min. Eieren har faktisk drevet stedet i over tyve år nå. Det er et fint og bra sted å avslutte denne nydelige dagen i.

Middag i Torisuke i Takamatsu.

<- KokubunjiNagaoji ->

(Shikoku Henro) Dag 40: Marugame - Kokubunji

Shikoku 88 Temples Pilgrimage, dag 40.
Templer: #78-79 (Gōshōji, Tennōji).
Lengde: 17.2km (1145.7km), tid brukt: 5:04.
Vær: Lettere overskyet, så pent.

Jeg vet ikke om det er min stahet som er ute og går, eller om det er min nysgjerrighet. Uansett årsak har jeg bestemt meg for å begynne denne dagen med å ta et skritt tilbake på pilegrimsferden. Etter å ha lagt igjen sakene mine på hotellet tar jeg et morgentog tilbake til Zentsūji (jeg er nødt til å bytte tog i Tadotsu). I combinien ved togstasjonen kjøper jeg inn noe mat og går så opp til fødeplassen til Kōbō Daishi for et nytt besøk til tempelet. Denne gangen i fint vær.

Zentsūji med pagodaen sin sett fra byen med det samme navnet.

Dette er et av de beste stedene som jeg har spist frokost i, sittende i Garan tempelområdet til tempelet mens jeg ser på solen skinne gjennom trærne ved siden av Gojunoto (den fem-etasjes pagodaen). På den andre siden må det sies at min combini frokost såklart ikke er like god som de frokostene jeg har fått på de forskjellige stedene som jeg har overnattet i.

Zentsūji og Gojunoto om morgenen.

Fra Kaidan Meguri. Legg merke til merkene på veggen som de som har gått gjennom tunnelen har laget, da de føler seg ivei gjennom den bekmørke tunnelen med fingrene berørende veggen.

I det fine været er det mye hyggeligere og lettere å gå rundt og se på tempelet enn igår. Så er det tid for 'Å gå gjennom en bekmørk tunnel', aka Kaidan Meguri. I Miedoen (eller daishidoen) kan du gå inn i en tunnel som er en vandring hvor man må la troen lede seg. Denne tunnelen går under tempelbygningen og er bekmørk, uten noe som helst form for lys og det er meningen at man skal messe 'Namudaishi Henjōkongō' (navnet til Kōbō Daishi) mens man går den. La troen lede deg. Etter den første vandringen i mørket kommer jeg til et rom med et alter som har et kosmisk tema. For å gå videre og ut, må man gå gjennom nok en bekmørk tunnel. I enden er det noen flotte tegninger av drager og mytiske skikkelser. Dette var utviltsomt en kul opplevelse. Da jeg har gått Kaidan Meguri kan jeg også få besøke et lite og fint museum bak i tempelet.

En tegning av en drage på veggen i slutten av Kaidan Meguri.

Naomi er på tempelet, hun hadde overnattet på shukubōen til Zentsūji. En bedre idé enn hva jeg valgte å gjøre igrunn, gitt at jeg nå bruker tid på å besøke tempelet på nytt, men sannsynlig en for kort vandring for meg uansett. Hun viser meg en video av trappen opp til Iyadaniji fra igår (som kan ses på min forrige post), og sier at føttene hennes var totalt dekket av vannet. Det er utrolig hyggelig å møte henne igjen, hun vil faktisk gå til det samme stedet som meg idag. Fra Zentsūji derimot vil hun gå, mens jeg vil ta toget.

En bro laget av separate steiner som man kan gå på for å komme over til den andre siden av dammen i Nakazu Banshōen.

En gammel japansk hytte og en rød bro i Nakazu Banshōen.

Ikke tilbake til Marugame med en gang derimot, jeg har et annet stoppested før det. Lokalisert omtrent rett ved Seto innenlandshavet i Tadotsu finner man Nakazu Banshōen, en japansk hage. Jeg skulle ønske det var noen hager som dette her hjemme som jeg kan besøke. Hvordan lager de disse hagene? De er så vidunderlige. Sentrert rundt en nydelig dam finner jeg flotte små broer, gangveier og steiner ute i vannet som man kan gå på, disse fabelaktige veltrimmede trærne. Jeg skulle gjerne ha blitt her lengre. Tilbake på togstasjonen møter jeg på en kanadier, Matthew, som bor i nærheten og jobber i Takamatsu, disse små vendingene skjebnen tar som gjør at folk møtes.

Nakazu Banshōen.

Tilbake i Marugame fortsetter jeg ikke på pilegrimsvandringen med en gang. Det er et slott å utforske. Ved foten av slottet foregår det en slags konkurranse, med alle slags mulige utsøkte blomsterstands. Slottet i seg selv er ganske så lite, kanskje et av de minste jeg har sett hittil, og det jobbes med vedlikehold utenfor det. Utsiktene fra slottet er fortsatt gode. Et av de mer beskjedne slottene på veien.

Marugame slott, symbolet på byen.

En blomsterstand på en konkurranse nedenfor Marugame slott.

På det tidspunktet hvor jeg endelig returnerer til de 88 templenes vei, er klokken nesten tolv. Det føles godt å gå igjen, men ruten er ikke den mest interessante da den for det meste går ved siden av en travel vei til det neste tempelet. Jeg får en flaske med urte-iste, som ikke smaker søtt i det hele tatt, som osettai. Når jeg ringte igår for å bestille overnatting fikk jeg streng beskjed om at jeg måtte være der før klokken fem, hvis ikke ville jeg ikke få rommet. Jeg leker litt rundt med tanken om at det sirkulerer noen ord om meg, om denne nordmannen som alltid ankommer for sent til overnattingsstedene, en slags hemmelig kommunikasjon som går mellom minshukuene og ryokanene.

Amida statuer inne i en tunnel i Gōshōji.

Gōshōji. Osata-san og Otsu-san i livlig passiar.

I Gōshōji (#78, The Temple of Illuminating Local Site), finner jeg både Osata-san og Otsu-san. Jeg husker når Otsu-san og jeg begynte pilegrimsferden fra Ryōzenji samtidig for så mange dager siden nå, når vi nå nærmer oss slutten på pilegrimsvandringen er det en god mulighet for at vi vil avslutte den i Ryōzenji samtidig også. Det hadde vært kult. Gōshōji ligger ikke veldig høyt oppe, men det er likevel ganske så luftig her og det blåser bra mens jeg er her.

Maleri på butikkporten i en handlegate i Sakaide.

Bak i tempelet finner jeg en trapp som leder ned til en svakt opplyst tunnel. Inne i tunnelen er det en fabelaktig samling av Amida statuer, bokstavelig talt tusener av dem. Med små lanterner og lamper som lyser opp tunnelen er det ikke en vandring i tro, men kan fortsatt være det på en måte. Definitivt en vandring i kulhet.

Den spesielle toriien til Shiraminegū helligdommen.

Turen etter Gōshōji følger i samme sporet som fra Marugame, bare på mindre veier denne gangen. Jeg spiser lunsj i Hiruta-ike-kōen henrohytten, som er fin, men ikke spesielt brukbar for å overnatte i med mindre man har et telt. I Sakaide går ruten gjennom en handlegate, jeg liker maleriene på portene til butikkene som er stengt. Pipot er nok en henrohytte, liten og med et maleri som hovedattraksjon. Underveis møter jeg både Osata-san og Naomi. Jeg gir opp idéen om å besøke Rurikōji, som er okunoinen til Tennōji. Med den strenge advarselen om at jeg kunne miste rommet mitt i Ebisu-ya Ryokan, går jeg raskt og sparer ikke noe tid for nysgjerrighets-omveier.

I Tennōji.

Hvis det ikke var Naomi så hadde jeg gått rett forbi Tennōji (#79, Emperor's Temple). Navnet på dette tempelet må være det mest villedende eller ironiske hittil. Dette er definitivt i den andre enden av skalaen fra Zentsūji, uten tvil det minste tempelet, omtrent uanselig. Jeg gikk gjennom Shintō-helligdommen Shiraminegū, som er større enn Tennōji og deler området med tempelet, da Naomi fortalte meg at jeg faktisk var ved tempelet. Jeg var på vei til å forlate det. Et ikke veldig interessant tempel, men mannen i nōkyōchō-kontoret var veldig vennlig.

Vandring ved siden av Aya-gawa elven.

Osata-san fortalte meg at han ville gå mot Shiromineji (#81) først, istedet for å gå til Kokubunji (#80) som jeg ville, men jeg kunne ikke helt forstå grunnen til det. Den siste delen av vandringen idag bringer meg til foten av Goshikidai-platået, hvor overnattingsstedet mitt ligger rett ved siden av Kokubunji-tempelet. Solen er på vei ned når jeg går ved siden av Aya-gawa elven, passerende forbi flere 'kjærlighetshoteller' som må ha sett bedre dager. Jeg ender opp med å følge et sett med veimerkinger som tar meg på en rute som skiller seg ut fra ruten i guideboken, men den virker å være hyggeligere enn den i guideboken. Som følger en større vei, mens denne går på mindre veier og stier.

I Kokubunji.

Jeg er nødt til å gjøre et kort besøk i Kokubunji før jeg går til Ebisu-ya Ryokan, noe som gjør at jeg kommer akkurat på tiden til overnattingsstedet mitt klokken fem. Naomi har allerede ankommet. I ryokanen tar de hånd om klesvasken min som osettai. Vertene tok meg imot smilende når jeg ankom. Middagen jeg spiser sammen med de andre gjestene er god, og det er også en god ting at Naomi er her. Da har jeg noen å snakke sammen med når jeg spiser middag, da de andre henroene virker å være lite kommunikative i engelsk. Jeg angrer ikke på noe at jeg dro tilbake til Zentsūji igjen og besøkte den nydelige Nakazu Banshōen.

<- MarugameRitsurin Kōen ->

(Shikoku Henro) Dag 39: Iyadaniji - Marugame

Shikoku 88 Temples Pilgrimage, dag 39.
Templer: #71-77 (Iyadaniji, Mandaraji, Shusshakaji, Kōyamaji, Zentsūji, Konzōji, Dōryūji).
Lengde: 21.5km (1128.5km), tid brukt: 8:42.
Vær: Tyfon, lettere senere.

Tyfonen ankom for fullt i løpet av natten og jeg våknet opp til lyden av vinden og regnet som hamret løs på vinduene og veggene til Tomoyoshi-san sin zenkonyado. Som et resultat ble huset fylt av knirkende lyder. Jeg var glad for at det var for tidlig til å stå opp og at jeg kunne pakke dynen tettere rundt meg, og utsette den uungåelige våte turen som lå foran meg litt. Såklart, når morgenlyset til slutt ankom, ikke i denne delen av Shikoku derimot, er jeg nødt til å stå opp. Tomoyoshi-san kjører meg så tilbake til Iyadaniji etter frokost. Det regner kraftig.

Kongōkyo Bosatsu i Iyadaniji.

Jeg tror det er gjestfriheten hans som oppmuntrer meg fremover på denne dagen. Selv på klatringen opp igjen til Iyadaniji er trappetrinnene dekket av vann, nesten på vei til å bli en elv. Det er fascinerende å se hvor mye grønnere vegetasjonen rundt virker i regnet, som om den grønne fargen blir forstørret ved berøring av vann. I regnet blir Iyadaniji (#71), Eight Valley Temple, til det mystiske tempel i skyene. En sti og så en god del trinn i baksiden av det første nivået til tempelet leder opp til hondoen høyere opp. Hugget inn i klippene er det statuer og idoler, med små altere der det finnes overheng i klippene. Fra hondoen kan jeg stirre ut i et grått intet, med sky-lignende tentakler krypende opp de skogkledte åssidene.

Iyadaniji.

Fra innsiden av hondoen til Iyadaniji.

I daishidoen skal man ta av seg på beina for å besøke, noe jeg i farten glemmer og mottar en umiddelbar irettesettelse fra en av munkene. Jeg bukker og sier gomennasai for å unnskylde meg, men han bare smiler tilbake til meg og vinker meg videre. Grunnen til at man er nødt til å ta av seg skoene for å gjennomføre tempelritualene i daishidoen, er at man må gå inn i den for å gjøre det. Noe som er fint da det jo regner en god del. Jeg vedder på at dette flotte tempelet har mer å by på enn hva jeg får se, med stier og passasjer skjult av skyene og regnet.

Skogssti etter Iyadaniji.

Jeg lager gurglelyder når jeg går på stien gjennom bambusskogen etter Iyadaniji, ikke rart, da stien er våt og gjørmete av regnet. Og glatt, men heldigvis ikke korogashi. Det er ingen lang tur, med regnjakken min tett pakket om meg, til det neste tempelet. Som er Mandaraji (#72), Mandala Temple. Det er et fint, men ganske så innelukket tempel, noe som gjør at øsregnet føles innelukket innenfør veggene til det og. Nå, bare å stå under dekke og lytte på lydene som regnet lager er ganske så avslappende.

Mandaraji.

Ved inngangen til Shusshakaji.

Shusshakaji (#73), The Temple of Shaka Nyorai's Appearance, ligger omtrent bare et steinkast unna Mandaraji. Ikke bare en, men to Kōbō Daishier, hilser deg velkommen ved inngangen til dette tempelet, som også er ganske så lite. Det tilbyr et fint sted å hvile i, med bord og benker, i ly for regnet. Tempelet lå faktisk først på toppen av fjellet som jeg bare såvidt kan se herfra, men ble flyttet ned hit for å gjøre det enklere for pilegrimene. Jeg skulle ønske at det fortsatt lå der oppe, så jeg fikk en unnskyldning for å klatre opp, selv i regnet. Nå bare står jeg og ser lengtende opp mot slørene som pakker inn fjellet, vel vitende om at jeg ikke vil få se okunoinen til Shusshakaji denne gangen, Shashingadake Zenjō.

I Kōyamaji.

Idag må det sies at ting fløt litt over i hverandre i starten av dagen, regnet får vel ta en god del av skylden for det. Jeg går fort, fra tempel til tempel, hvor jeg sannsynligvis går glipp av ting jeg vanligvis ville ha oppdaget. Kōyamaji (#74), Armor Mountain Temple, er neste ut. Dette er det tempelet hvor regnet er på sitt mest intense, noe som gjør det vanskelig å gjennomføre ritualene, selv under det lille av ly jeg kan finne. Jeg liker helligdommen som ligger innunder en rund struktur i klippen.

Zentsūji, Tanjoin.

Idet jeg ankommer Zentsūji, både by og tempel (#75, Right Path Temple), har regnet avtatt en del, men i dets tilbakegang øker antall mennesker. Dette er uten tvil det største tempelet på pilegrimsvandringen så langt, ikke uventet da det er hvor Kōbō Daishi skal være født. Navnet kommer fra faren hans, Yoshimichi, som betyr Right Path. Det er ikke bare et tempelområde, men to, Tanjoin og Garan; som er skilt av en liten vei. En rolig og avslappet tone ligger over tempelet nå, da omgivelsene føles noe bleke i dette været.

Zentsūji, Garan.

Selv om det er betydelig flere folk enn vanlig på et tempel, så er det heller ikke tettpakket med folk. Det er også noen utenlandske turister her vandrendre rundt i lokalene. Å besøke tempelet betyr å måtte gå litt, gitt størrelsen på det, og det er en god del å se. Hvis jeg har forstått det korrekt så ligger hondoen til Zentsūji i Garan og daishidoen i Tanjoin (kalt for Miedo). Fem etasjer høy står pagodaen her, men med nåværende bakgrunn føles den litt som et tøft mørke-tårn. Her finner man også utallige Gohyaku-Rakan statuer, som alle følger meg med sine intense uttrykk idet jeg forlater tempelet. Det første jeg gjør etterpå er å gå til en 7/11 for lunsj og for å få litt varme tilbake i kroppen.

Konzōji.

På vei til Konzōji kommer jeg på at jeg glemte å besøke Kaidan Meguri i Zentsūji, som er en bekmørk tunnel som går under en av bygningene på tempelet (en vandring hvor man må bli ledet av troen sin). I Konzōji (#76), Golden Storehouse Temple, er jeg omtrent alene. Ikke så overraskende igrunn, jeg har ikke sett mange andre henroer idag. Her er tempelbyningene fine, men ganske så standard av utseende. Hva jeg liker på dette tempelet er de veltrimmede trærne som står spredt ut over tempelområdet, det virker som at det er en bestemt hensikt med hvor de har blitt plassert.

En tyfon på tilbakemarsj.

Kuzuharashohachimangu helligdom.

Det er fantastisk å se endringen som skjer på himmelen når jeg fortsetter videre, å se fargene komme tilbake til livet igjen idet tyfonen blåser bort. Konturer og former i bakgrunnen blir synlige igjen, selv lys fra en sol skjult ett eller annet sted. Det gjør oppholdet mitt på Dōryūji (#77), The Temple of Arising Way, supert. Idet blå himmel dukker opp og solen lyser opp tempelet. Og det har en miniatyr-pagoda i tillegg. Jeg er glad på dette tempelet.

Kōbō Daishi i Dōryūji.

Resten av vandringen til Marugame burde være en enkel tur, men selv om jeg ikke har gått langt idag, føler jeg meg nå sliten og det føles som at det tar for evig å komme fram. Dette kan jeg nok og tilegne tyfonen. Å ankomme hotellet mitt i sentrum av Marugame føles da godt, APA Hotel. De to japanske henroene og den russiske henroen som jeg har møtt tidligere er også på hotellet. Det har et privat onsen i toppetasjen med utsikt over byen, o glede. Det kan ikke bli understreket nok hvor godt et besøk til et japansk badehus er etter en tur, spesielt en våt en.

Skygge av et tre på en vegg til et tempelbygning i Dōryūji.

For middag går jeg til et anbefalt sted av hotellet, Honetsukidori Ikkaku, hvor jeg spiser en ganske god kylling-rett. Og de har mørkt øl og (som jeg liker). Foran togstasjonen i Marugame og Museet for samtidskunst (Genichirō-Inokuma) er det steiner som gløder i mørket.

Dōryūji.

Marugame om kvelden, de glødende steinene foran Genichirō-Inokuma (Museet for samtidskunst).

Jeg besøkte hele sju templer idag, og hadde heller ikke noe hastverk på templene. Jeg vet ikke helt hvordan jeg klarte det, men det er et godt tegn på at jeg har blitt komfortabel med tempelritualene nå.

Video av Naomi som viser trappene opp til Iyadaniji som nesten har blitt til en elv.

<- IyadanijiKokubunji ->