Lengde: 32.6km (144.1km).
Usikkerhet i går, ett klart og tydelig mål i dag. Å overnatte på Sløvika gjorde det valget lett, idag går jeg til Høgkorsplassen. Der skulle jeg kunne finne et sted for teltet mitt, samt fin utsikt. Om Høgkorsplassen kan sammenlignes med Cruz de Fero på Camino Frances vites ikke, men det hviler en slags mystikk over å komme til et sted oppe i åsene hvor det står tre kors og våker over pilegrimsveien og pilegrimene som går på den.
Ett eldre hus ved Roen bro.
Om natten hadde jeg sovet dårlig og jeg hadde brukt lang tid på å sovne. Jeg lå i grunn flatt, men det var nok for flatt. Det som holdt meg mest våken derimot, var naboen i campingbilen ved siden. En eneste nabo og nok lyd. For til langt på natt lå jeg og hørte på at han snakket i mobilen. Ihvertfall er det hva jeg tror, for jeg kunne bare høre en stemme. Og han må ha snakket med en person på en annen del av kloden vår, for han var av den typen som tror at hvis en person er langt unna, må en snakke enda høyere i mobilen. Hjelpes, men det er en slags merksnodig relasjon til Caminoen det her.
Opp gjennom et kulturlandskap mot Sognsbygda.
Lettere småtrøtt, med frokost innabords, forlater jeg Ringerike og begir meg i retning av Hadelands rike. En liten steinhvelvsbru, Roen, er en fin markering av at en ny vandringsdag på pilegrimsleden har startet. Stigningen opp begynner omtrent øyeblikkelig etterpå.
Utsikt fra Rudstoppen.
En av utfordringene jeg så med leden etter Sløvika, var steder å finne en usjenert plass å telte på, men etter en stund finner jeg et velegnet sted. I nærheten av en gravhaug på Rudstoppen er det et fint utsiktspunkt hvor det også finnes en benk, med nok av plasser til å sette opp et telt.
Titt tei!
Når jeg har kommet til Kittelsrudtoppen har jeg gått gjennom, og stort sett oppover, et trivelig landskap med fin utsikt tilbake over Randsfjorden. Ruten har buktet seg på grusete landeveier, på innslag av sti, forbi andre gravhauger fra fordums tider, gjerder og klyveleder over dem, og gårder som deler samme syn som pilegrimen som vandrer forbi på sin ferd mot Trondheim. På Sognsgården står det røde stabburet merket med pilegrimsherberge.
På vei mot Kittelsrudtoppen.
Skrytebenken.
Etter Kittelsrudtoppen har man og passert Skrytebenken, hvor man kan ta en pust i bakken og skryte av hvor langt man har klart å gå, eller mer treffende, hvor langt man har igjen å gå.
Falang bru.
For mange er det et sted mange forbinder dagens etappe med, Granavollen, men dit er det noen kilometer å gå fortsatt. Igjen er det interessant å se hvor de har lagt leden, en avstikker tar av fra veien og går gjennom skog forbi hytter eller buer som ser forlatte ut. I 1883 ble Falang bru brygget, nok en steinhvelvsbru, som også ble restaurert i 2010. Jeg befinner meg nå på den gamle hovedveien mellom Oslo og Trondheim, den Bergenske hovedveg.
Pilegrimsleden mot Gamkinn.
Landskapet etterpå skifter til et buktende og bølgende gårdslandskap, det er første gangen jeg befinner meg i området og det er faktisk mer trivelig enn det jeg først hadde forestilt meg at det skulle være. Mange har sett de ikoniske bildene av en grusvei som snor seg blant åkrene på Caminoen i Spania, ruten mot Gamkinn ga meg mye av den samme følelsen. Det er en eller annen ting med stier eller veier som snor seg buktende gjennom et landskap på vei mot horisonten som alltid har fascinert meg.
Steintårn fra Middelalderen på Granavollen.
Før Granavollen passerer jeg Gamme, hvor det ligger nok en samling med graver, 21 av dem for å være spesifikk, med et aldersspenn på fra 1000 til 2000 år gamle.
Søsterkirkene på Granavollen, Mariakirken til venstre og Nikolaikirken til høyre.
Med sine to Søsterkirker er jo Granavollen et spesielt sted på Vestleden. I gamle dager et religiøst maktsenter i middelalderen og et viktig knutepunkt for pilegrimer og andre reisende. I dag finner man også Pilegrimssenter Granavollen og Granavolden Gjæstgiveri her. I sentrum for begge tidsepokene, de to Søsterkirkene. Det har vært fint vær hittil på vandringen, men idet jeg nærmet meg Granavollen har skyer drivet inn over himmelhvelvingen.
Trefigurer utenfor Telthuset på Granavollen.
De to kirkene, Nikolaikirken og Mariakirken, ble etter sagnet bygget av hver sin søster grunnet uvennskap dem imellom. Nikolai sin kirke er den største av de to og er en treskipet basilika, mens Maria sin kirke er en langkirke og ble sannsynlig bygget først. Begge er opprinnelig i romansk stil, og senere utvidet i gotisk stil. Nå under de grå og tunge skyene virker de kirkene nesten litt truende, men innimellom slipper solen til og lyser opp de to søstrene.
Det gamle steinhuset på Granavollen, som er det eldste bevarte bolighuset av stein fra middelalderen på landsbygda.
Mellom Granavollen og Tingelstad, en buktende pilegrimsled.
Pilegrimssenteret er stengt (stempel finner jeg i postkassen utenfor), det samme er de to kirkene, men gjestgiveriet er åpent. Jeg benytter anledningen til å spise lunsj, og går for husets pizza. I nærheten finner man et gammelt steinhus, det eneste bolighuset av stein fra middelalderen som er bevart på landsbygda i Norge, og jeg tar turen bortom før Søsterkirkene vinker farvel med 533km igjen å gå.
Kjør forsiktig! Kan møte ku.
Tre og en halv kilometer på en trivelig landevei senere befinner jeg meg på Tingelstad. I guideboken kan jeg lese at kirken her trolig er bygget som en privat kirke for en lokal stormann tidlig på 1200-tallet. Selv om kirken ikke kan kalles for stor, kan man vel kalle det for stormannsgalskap. Rett ved ligger Hadeland Folkemuseum som har blitt hacket av Håkon.
Tingelstad kirke.
Turen over fra Sløvika har vært bra. I Brandbu er det en fornøyd pilegrim som setter seg ned på en åpen café i ett ellers veldig stille og rolig tettsted. Jeg minnes pausene på pilegrimsvandringene i Spania, hvor vi samlet oss for å ta en kald cerveza (eller annen drikke) før vi bega oss ut på de siste kilometerne før målet. Med en kald øl i hånden og en kopp varm kaffe kan jeg erkjenne at det bare er drømmen igjen, jeg er den eneste pilegrimen å se.
Hadeland Folkemuseum har blitt hacket av Håkon.
På kultursti etter Tingelstad.
Ferden videre går opp i skogene og åsene ovenfor Brandbu, også kalt for Femmilsskogen. Den gamle veien som leden følger denne gangen er Kjølvegen, av ‘kjøl’, et skogsområde eller kjølen av åsen mellom to bygder. Et annet navn på veien er Høgkorsveien. Dette var kanskje den delen av dagens etappe som jeg hadde sett mest frem til, men de første kilometerne står ikke helt i stil med forventningene. Det blir en litt monoton vandring gjennom skog som gjør lite tegn på å endre seg.
Pause i Brandbu.
Ved Lauvstua endrer det seg, hvor skogen åpner seg opp og det blir en trivelig vandring. Jeg får utsikt tilbake, men det åpenbarer også noe jeg har gått glipp av den tiden jeg har gått inne med bare trærne som horisont. Bak meg har himmelen gradvis begynt å bli mørkere og mørkere, tegn på at uvær er på vei.
På vei mot Høgkorsplassen på Kjølvegen, her rett før Lauvstua.
Ved en av gårdene her oppe har de kjørt inn vann for å kunne mate husdyrene. Ett skilt minner meg på at jeg krysset over her på skituren min fra Gjøvik til Oslo, jeg kjenner meg ikke igjen, men da var jo verden hvit og ikke grønn som nå. Jeg passerer en bekk som får meg til å titte ekstra godt rundt meg, Morderbekken.
Forfulgt av mørke skyer.
Det blir mørkere og mørkere og jeg setter opp farten for å prøve å nå fram til Høgkorsplassen før himmelen slipper sin last. Da passer det dårlig at noen har satt fram kunst langs leden som nysgjerrige sjeler som meg bare må gå bort for å se på. ‘Roten’ av aiPotu er en del av Tankeplass-prosjektet og er en rekonstruksjon av barken fra stammen til verdenstreet som ble hugget ned for mange tusen år siden. Man kan gå inn i stammen og se opp på himmelen eller ut over landskapet. Utsikten fra roten er mørk og dramatisk.
Roten, en tankeplass på Vestleden.
Kuene flokker seg rundt skogsveien og jeg haster videre. Jeg når akkurat ikke fram. I en sving like før jeg kommer til den gamle skysstasjonen på Høgkorsplassen, som nå tilbyr overnatting for pilegrimer, hamrer regnet ned. Skyldfull søker jeg ly for regnet under inngangspartiet, men teltet må på plass. Oppe ved benkene og de tre korsene av tre, finner jeg en plass for teltet. I horisonten er det fortsatt lyst lengre nord, men det spises sakte opp.
Mørk horisont.
Skysstasjonen Høgkorsplassen.
Mens jeg tilbereder middagen på ett av bordene kommer det en våt syklist opp. Som er fint, da får jeg tankene bort fra regnet. Middagen tar jeg med meg inn i teltet. Ute trommer det på teltduken. Tørr og god sitter jeg inne og slapper av. Og jeg har lurt med meg en kald øl i sekken. Blir en fin kveld av det.
Høgkorsplassen.
Utenfor vokter trekorsene, det skal ha stått kors her så tidlig som i 1594, men de som står her nå er av nyere årgang, 2012. Det har vært en nok en flott dag på min ferd mot Nidaros.
Utsikt nordover fra Høgkorsplassen.
<< Sløvika // dag 3Kapp // dag 5 >>
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar