Lengde: 39.1km (381.5km).
Sov godt om natten, ingen rasling fra spøkelser av tidligere pilegrimer på Sygard Grytting. Ute er det klart vær, frisk luft og etter frokost er jeg klar for å legge på vei mot en da ukjent destinasjon. Det er ikke gitt hvor langt jeg vi gå i dag, men jeg har et ønske om å gjøre et solid jafs i retning Dovrefjell.
Sygard Grytting.
Fra gården med sitt gamle pilegrimsloft vil leden trekke opp i høyden langs Gudbrandsdalen fram mot Kvam, med en liten nedstikker i nærheten av Vinstra.
Vandring opp langs åker fra Sygard Grytting.
Fint lys over bølgende åkre, en stor gravhaug fra middelalderen (Kjempehaugen), og bare en kort følelse av asfalt under føttene før mykt underlag følger meg en lang vei. Pilegrimsleden går oppover og jeg kan etter hvert se ned på Sygard Grytting og Gudbrandsdalsdomen lengre bortenfor.
Utsikt ned mot Sygard Grytting og mot Gudbrandsdalsdomen lengre bak.
Ruten ser ut til å få en litt annerledes karakter i dag, med lengre strekninger hvor leden holder seg ute i naturen, med skogen som nærmeste nabo. Når det dukker opp gårder langs ruten virker det nesten som glimt av det som en gang var. Ved Skar ligger det en gammel husmannsplass som var bebodd fram til begynnelsen av 1960-tallet.
Pilegrimsdestinasjoner.
Øvre Skar, enkelt og beskjedent overnattingssted.
Ved Øvre Skar ligger også en enkel løe som kan brukes som overnatting, men den er stengt i år. Stedet ser ellers ut som et koselig sted å tilbringe en kveld i, spesielt for de som liker det enkle og jordnære (det koster 100kr å overnatte her, det er enkel standard, mat må man bringe selv og sovepose / lakenpose må brukes).
Pilegrimsleden passerer forbi noen forfalne gårdsbygninger.
Rett bortenfor går jeg forbi noen gårdsbygninger som har falt sammen. Stien bukter seg oppover, til vandring langs kant og god utsikt. En enkel gapahuk merket som Pilegrimsrefugio finner jeg senere.
Ruten går her fint opp langs kanten.
Ett veimerke med en god utsikt over Gudbrandsdalen.
Så gjentas prosedyren virker det som. Pilegrimene går gjennom skogen på fin sti, før en ny forlatt husmannsplass dukker opp i en lysning og leden igjen bukter seg oppover, til vandring langs kant og god utsikt.
Gapahuk med laftet gjerde, merket med Pilegrimsrefugio.
Pilegrimsleden går aldri helt ned til Vinstra, men likevel ett godt stykke ned slik at man lurer på om man ikke kunne ha funnet en annen rute som gjorde at man slapp å ned- og oppstigningen. Helleristninger på bergene i det man starter på nedstigningen og strenge beskjeder om å ikke gå inn på Peer Gynt gården, hvor Henrik Ibsen skal ha fått sin inspirasjon fra.
Fin stigning opp til Øyakleiva.
Øyakleiva, med utsikt ned mot en låve.
Inn i skogene fordyper så pilegrimsleden seg igjen og det er en fin vandring med vekslende typer av trær rundt stien en går på. Ved Støslia, i nok en inngjerdet gapahuk inntar jeg lunsj. En gul giraff strekker sin lange hals i retning gården ovenfor.
Pilegrimsleden ovenfor Vinstra.
Jeg har nå kommet relativt godt opp i Gudbrandsdalen og har ennå ikke møtt en eneste annen pilegrim på leden. Noe jeg finner ganske så skuffende, selv om jeg vet at nok vandrer litt utenfor sesong. Gitt restriksjonene rundt reising rundt i verden skulle en tro at det å gå pilegrim i eget land ville vært interessant for mange. Nå har jeg innsett for lengst at dette i stor grad vil være en solitær vandring.
Etter Tokse går leden på en flott sti gjennom skogen i retning Kvam.
Er dette kanskje grunnen til at jeg i dag ikke føler meg helt med? For vandringen i dag har egentlig hatt mer enn nok av trivelig terreng og skog til at jeg burde vært veldig fornøyd. Likevel er det noe jeg føler mangler, men hva klarer jeg ikke å sette en finger på. Og det forblir uforløst. For stien jeg går videre på er fin, med lys fra solen strålende gjennom trærne. Jeg liker meg der jeg beveger meg ved siden av klipper på den ene siden og ranglete gjerder på den andre.
En gul giraff skuer opp mot en gård.
Utsikten over Kvam er fin, men mitt behov for å handle på butikken der avstedkommer en viss undring over hvor pilegrimsleden er lagt. I seg selv grei vandring, men den blir litt lik mot slutten. Selv kunne jeg ønsket at den hadde funnet veien ned til sentrum av Kvam tidligere, i stedet for å ta turen rundt.
Opplyst sti.
Noe senere står jeg ved kassen i Kiwi-butikken og pakker proviant i sekken da jeg hører en stemme. "Heter ikke du Tarjei?". Alltid fascinerende hvilke plasser man møter på bekjente. Jeg møter ikke på noen andre pilegrimer, men jeg møter på en bekjent. Øystein studerte jeg sammen med i Molde og nå er han her på hytta på Kvamsfjellet. Vi ender opp med å ta en kaffe på Ødegaarden Bakeri & Konditori. En hyggelig overraskelse kort oppsummert.
Broen over Bosåå.
Fra Kvam følger leden dalen der den svinger seg rundt og forbi Sjoa, men den går aldri helt ned dit. Strekker seg heller oppover i dalsiden. Jeg passerer 300km igjen å gå til Nidaros, en liten milepæl det og. Stien tar etter hvert opp i en lettere malerisk bjørkeskog med mosegrodd gulv.
Der Lågen og dalen bøyer seg rundt i retning Kvam.
En klar og tydelig, men samtidig myk sti som bukter seg gjennom gress og mose, rundt står trærne fredelig. Det er en ryddig skog. Jeg har gått så langt at nå har vandringsroen senket seg over meg, dette er kanskje den fineste strekningen jeg har gått så langt i dag. Selv om roen brytes av og til av gjestespill på grusveier.
I Kvam møtte jeg på en tidligere studiekamerat fra Molde, Øystein.
Til nå har jeg ennå ikke fått et stempel i pilegrimspasset, men det ordner seg da jeg passerer forbi ett herberge, Dalum som ikke er listet opp i oversikten i guideboken min (men jeg har heller ikke den nyeste utgaven).
En sti som bukter seg fint gjennnom bjørkeskog.
Ned til Varphaugen byr ruten på litt bratt nedstigning. Varphaugen er stengt og stille. Hjemmefra får jeg dårlige værvarsler for de neste dagene. Mens kilometerne og timene har gått, har målet for dagen utarbeidet seg. Ovenfor Varphaugen ligger det et utsiktspunkt som heter Sjåheim, jeg setter kursen dit. Turen opp er fin.
Ruten mellom Kvam og Varphaugen.
På steiner kledd i lav er det fra Sjåheim god utsikt over dalen og Lågen, lengre bort ser jeg Otta. Et trekors står vendt ut mot dalen. Det er en flott plass å overnatte, men å finne en god plass å sette opp teltet viser seg å ikke være like lett. Til slutt blir det råd på sakene, men teltet kan sies å ha sett rettere dager.
Der leden går mellom laftet gjerde og steingjerde.
Vandringen i dag var av det vekslende slaget. Kanskje et naturlig resultat av at dagen før var så begivenhetsrik, men jeg var ikke like helt med i vandringen i dag. Til tross for at jeg syntes at store deler av dagens vandring fortjente et bedre humør. For øvrig syntes jeg at jeg lyktes godt med å minske avstanden til Dovrefjell.
Sjåheim.
<< Sygard Grytting // dag 10Dovreskogen // dag 12 >>
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar