Lengde: 37.1km (251.3km).
Kjølig om morgenen, og stille. Med trøtte øyne går jeg gjennom campingplassen til kjøkkenet. Frokosten tilberedes sammen med en dame fra Østerrike som reiser rundt i Norge med campingvognen, men er nå på tilbakereisen, med andre ord et ikke uventet møte på en måte. Øynene våkner litt mer opp etter kaffen.
Rød og flott himmel over Mjøsa rett før soloppgang.
Å våkne opp gjør også himmelen og Mjøsa. Det er en berusende rød himmel og etter hvert soloppgang som åpenbarer seg. Flammende rød og dramatisk. Som et omen om sjelsettende opplevelser på pilegrimsferden. Kanskje ligger det en viss symbolikk i solnedgangen i Sløvika og soloppgangen i Sveastranda, fra et pilegrims ståsted. En vandring fra solnedgang til soloppgang, en oppvåkning av et slag.
På vei opp stigningen over mot Biri, med utsikt ned mot Mjøsa og Mjøsbrua.
Mange gjennomfører en nitidig planlegging av vandringene en skal gjennomføre. Jeg liker å gjøre noe planlegging selv, men jeg liker ikke å legge en absolutt plan, en plan som skal følges til punkt og prikke. Føler det bedre med en viss plan, som først og fremst kan brukes til å gi en viss pekepinn over min egen framgang på vandringen, en slags målestokk om jeg holder den farten jeg ønsker. Sett med min plan er Vingrom kirke målet for dagen. Sett fra kartet i guideboken sin side, er det lite håp i å finne en teltplass i nærheten.
En flott buktende sti mellom frodig vegetasjon.
Fra Sveastranda til Vingrom kirke skal pilegrimene over noen få stigninger, og den første av dem kommer etter noen døsige kilometere på asfalt- og grusvei fra Sveastranda. Turen over til Biri tar meg delvis bratt oppover med fin utsikt ned mot Mjøsbrua, gjennom et frodig og grønt skoglandskap, på det som ligner en gammel kjerrevei, men også langsmed et jorde med høyt og vått gress.
Dårdisteinene, rører de på seg mon tro?
På vei over mot Biri kan jeg i det fjerne høre kirkeklokker ringe, og med det begynner steinene ved siden av meg å flytte på seg. De vrir seg argt mot den andre siden av Mjøsa, for sagnet sier at Dårdisteinene beveger seg når kirkeklokkene i Ringsaker kirke ringer. I alle fall later jeg som at jeg kan høre kirkeklokker.
Utsikt over Mjøsa fra et utsiktspunkt.
Her går ruten opp langsmed en åker på en sti med vått gress forbi ett slitt lite hus.
For å få den beste utsikten fra ruten må man ta av fra leden ved et skilt som angir ‘Utsikt’. Stien dit er lettere bratt, men har man tatt valget får man gleden av å se utover Mjøsa fra et høyere ståsted. Fra der jeg står kan jeg se et fint lys over vannet med skyer rullende over åskammene på den andre siden.
Steinsirkelen på Biri med røde Husmannsstuggua bak.
Et eldre hus i Biri som tydeligvis må ha vært en butikk en gang i tiden, jeg liker at de gamle reklameskiltene fortsatt henger oppe.
Som ventet er det ikke mye liv i Biri på en søndag. Her kan man overnatte på Husmannstuggua, som ligger rett ved siden av Domsteinsletta. Åtte steiner, av ni, som er rundt to tusen år gamle står i ring her. En gang i tiden kunne dette også ha vært et sted hvor folk ble dømt.
Fra innsiden av Biri kirke.
Pilegrimsleden ut fra Biri kirke.
I Biri kirke gjøres det også klart for konfirmasjon. I mine vandringsklær skiller jeg meg ut fra de dress- og bunads-kledde gjestene, men jeg får mitt stempel i pilegrimspasset. Fra trekirken fra 1777 er det 424 kilometer igjen og pilegrimsleden tar meg videre på en fin rute som brått går over til nok en sti definert av høyt og vått gress. Leden videre føles litt merkelig ut, men jeg takker likevel ja til denne ruten framfor å gå langs en trafikkert bilvei.
Og her var det rimelig overgrodd...
Vandring med utsikt ned mot Mjøsa.
Det har vært litt av og på for min del i dag, selv om turen kan klassifiseres som behagelig. En god del trivelige partier, men også lengre strekninger på asfalt, samt overgrodde stier. Klemt inne mellom vandringer mellom gårder, og enkelte ganger gjennom tunet på dem, på en blanding av grusveier og gårdsveier, får ruten plass til små avbrekk på stier over elver og forbi små fosser.
En artig liten modell av en traktor passert på en av gårdene.
Står pilegrimene i fare for å bli kalt inn til skoletimen om de passerer forbi Vingrom skole under en skoledag?
Ruten passerer forbi en liten foss over Bjørnstadelva.
Jo mer jeg har sett på kartet i guideboken, jo mer har jeg blitt klar over at jeg tror jeg vil finne få steder å telte i nærheten av Vingrom kirke. Ettersom tiden har gått, har jeg besluttet meg for å gå hele veien til Lillehammer. Når jeg går ned mot Vingrom kirke har horisonten blitt mørk og danner en flott kontrast mot de hvite veggene til kirken. Regn fyller fjellene bak Lillehammer og vind fyller håret mitt med luft.
Stabbur på veien.
På vei inn mot OL-byen ser jeg faktisk enkelte muligheter til å finne en teltplass nede ved Mjøsa, men nærheten til den travle bilveien gjør de plassene lite fristende. Kjenner jeg blir sliten de siste kilometerne inn mot Lillehammer og benkene som tilhører Tankeplass-prosjektet over broen er et kjærkomment syn. Stempler pilegrimspasset i Lillehammer kirke og finner veien til mitt trivelige overnattingssted, Øvergaard. Det er tydelige spor av et kraftig regnskyll i byen, men jeg slapp helt unna.
Vingrom kirke med mørke regnskyer over Lillehammer bak.
I Lillehammer finner man Maihaugen og jeg hadde lyst å gå på besøk der under pilegrimsvandringen min, men jeg er usikker på om det fortsatt er åpent, gitt at jeg kom fram såpass sent. Gleden er derfor stor når verten på Øvergaard forteller meg at det er en port som står åpen og at jeg kan få meg en tur før jeg spiser middag.
Tankeplass, Inverted Bridge av kunstnerduoen Lutz-Rainer Müller + Stian Ådlandsvik, på Vingnesbroen i Lillehammer.
Lillehammer kirke.
Det er jo litt som å vandre inn i fortiden det her, å gå blant de gamle bygningene på Maihaugen. Det er samtidig og litt som å vandre i en tid som ikke helt passer sammen, for alle bygningene her er jo ikke fra samme tid, de strekker seg fra 1200-tallet og fram til i dag. Stavkirken (Garmo), gamle stabbur og gårdshus speiler seg i vann. Kveldssolen skinner mellom husene i et fordums tun. Å gå her kan kalles å senke skuldrene. Finner man en gammel pilegrim her inne, mon tro?
Garmo stavkirke fra 1200-tallet. Opprinnelig fra Lom, men står nå på Maihaugen.
I sentrum av Lillehammer kommer jeg hjem, eller rettere sagt, jeg finner Heim. Her spiser jeg middag, bangers ‘n’ mash, og slapper av med ett par øl. Og reflekterer over det faktum at jeg nå er ferdig med Vestleden. I morgen starter jeg på Gudbrandsdalsleden hvor begge de to ledene ut fra Oslo går samlet videre, jeg er spent på fortsettelsen og håper nå på å møte på flere andre pilegrimer også.
Kveldssol på tunet til Bjørnstad på Maihaugen.
Isumkapellet, Maihaugen.
Jevnt over er jeg godt fornøyd med Vestleden. Må si at jeg er overrasket over ruten ut av Oslo, den var mer behagelig enn det jeg hadde forventet. Man kommer ikke utenom en del vandring langs vei, men også her var det mindre enn det jeg så for meg at jeg kom til å gjøre. Det er mye kulturlandskap, på godt og vondt, det var en stund jeg personlig ble litt lei av det, men stort sett var det fint.
Ett stykke bonderomantikk på Maihaugen, Øygarden.
Mørket har senket seg, jeg vandrer i rolige gater tilbake til den herskapelige gårdsbygningen fra 1850 som jeg overnatter i, Øvergaard. En uke på veien og Vestleden tilbakelagt, Gudbrandsdalen venter etter nattens søvn.
Kveld på Heim i Lillehammer, fortjener en kald og god øl etter å ha blitt ferdig med Vestleden.
<< Sveastranda // dag 6Stalsbergsvea // dag 8 >>
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar