Lengde: 35.3km (844.5km).
Lyden om natten gir liten tvil om hva jeg har i vente i løpet av dagen, jeg våkner tidlig av at det trommer på taket. Regnet har ankommet og når jeg står opp er det klart at det har kommet for å bli. Jeg spiser frokosten min, pakker sammen og lukker døren bak meg til en grå og våt verden foran meg.
Grå og regnfull start på dagen, her ned forbi Korsøgarden og ut fra Tangen.
Været har stengt utsikten ute, pandemien har stengt alle overnattingsstedene i skogen mellom Tangen og Eidsvoll. Jeg har tatt sikte på å overnatte i gapahuken i Ljødal.
Ikke mange farger å spore på veien mot Espa.
Dette er kanskje den av etappene på Østleden som jeg har mest forventninger til, så det er derfor litt småbittert at været har latt meg i stikken, men det er ikke annet å gjøre enn å bite i det våte eplet. Ruten følger den våte asfalten gjennom Tangen, forbi like våte jorder og gårder ned til Mjøsas bredder. Hvis det er noe som varmer i det kalde været er det å se en gul pil på en murvegg langs veien.
På sti gjennom en våt skog.
Filiphaugkoia.
Espa er kjent for sine boller, men til der hvor bollene selges går ikke pilegrimsleden. Stille rundt meg, de fleste holder seg nok inne i dette været, men jeg møter på en enslig mann som lufter hunden. I utsikten over Mjøsa er verden monokrom i grått, en stille tristesse i vinden.
En klar og tydelig sti gjennom gresset.
Og vinden den gjør vandringen sur og kald. Oppe ved Nilsberg skal pilegrimsleden komme ut av skogen på en sti, men jeg går ubemerket forbi og blir ikke klar over at noe er galt før noen hundre meter senere. Skulle man gå i motsatt retning er det viktig å vite at leden tar en skarp sving til venstre rett inn i skogen etter bommen og feristen.
Bekkene flyter over sine små bredder.
Bakken og stien er like våt som himmelen. De små bekkene som stien krysser over har nå blitt til små dammer i stedet. Hadde det ikke vært for det miserable været ville jeg nok ha trivdes godt på denne strekningen av pilegrimsleden, nå bare biter jeg tenna sammen og plasker fort gjennom den dryppende skogen.
Romsætra.
Det er ikke noe ly å finne i den lille Filiphaugkoia som jeg passerer forbi, ikke i den litt større Romsætra heller, selv om begge plassene ville vært fine rasteplasser. Skogen jeg har gått gjennom skal her være fredet urskog og erett av de eldste naturreservatene i Hedmark (nå Innlandet). Området er på 3.5 dekar. Stange Almenning søkte om fredning i 1920, da var enkelte av trær rundt 200 år gamle hvor enkelte var opp mot 27 meter i høyde og 1 meter i diameter.
Sannfredstun.
Utsikt mot Spetalsjøen.
Fra Romsætra har pilegrimsleden kommet ut på en skogsvei som jeg skal følge ned til Spitalen, det er lite jeg får med meg av denne delen med skylappene på. Navnet Spitalen bringer fort tankene til Hospitalen, og er avledet av hospitium på latinsk. Leter man godt nok, enten i området eller gamle nedtegnelser kunne man kanskje ha funnet spor etter et gammelt pilegrimsherberge her.
Ved Granerudsjøen.
Det som nå ligger tilgjengelig for pilegrimene her, Sannfredstun, er derimot stengt grunnet pandemien. De som driver herberget bor lengre nedenfor og jeg kommer i samtale med verten i det jeg går forbi gården de bor på. Samtalen er hyggelig, men jeg må ærlig innrømme at jeg ønsker å gjøre den kort. Å stå lenge stille nå gjør meg fort veldig kald.
Pilegrimsleden etter å ha kommet inn i Eidsvoll kommune.
Lysjøen.
Veikryss og ingen veimerker gjør at jeg tar feil vei etter Spitalen. Det blir enklere senere, når Gudbrandsdalsleden slår seg delvis sammen med Rondanestien, det gir litt ekstra veimerking til ruten. Når jeg først har kommet ned til Granerudsjøen er vandringen fin og det sure været blir endelig fortrengt litt i tankene (eventuelt har jeg blitt godt vandt til det på dette tidspunktet).
Lysjøhimet.
Stien over til Lysjøen er trivelig. Jeg skifter beite fra Stange til Eidsvoll kommune på en delvis bratt bakke inne i skogen. Ikke langt unna Lysjøen ligger Lysjøhimet, en privat hytte som er gjort tilgjengelig for vandrere, men også her har pandemien vært og låst dørene.
Broen over Lysjøåa.
Småvilt under de våte trærnes favn.
Den lille seksjonen man kommer til etter Lysjøhimet er en av høydepunktene gjennom skogen, der man krysser over en bekk på en bro. Vilt, vått og merkelig at det føles vakkert. Stien ved siden av Lysjøåa tar en dypt inn under trærnes favn. Enkelte trær ligger tynget ned over stien. Ett av dem falt ned med et brak rett etter at jeg hadde passert forbi det, det var heldigvis ikke så stort.
Vandring ved siden av Lysjøåa.
Ovenfor skogsbilveien står ett troll og følger med på skrittene jeg tar. Det er stille nede ved Fløyta. Også når det gjelder regnet og vinden, som begge endelig har avtatt litt. Fargene i landskapet er derimot fortsatt like fargeløse.
Trolldorr. Passer på de mange vandrerne som passerer forbi, 2.2m høyt er trollet.
Etter noen få kilometer på en skogsbilvei kommer jeg ut av skogen, møter på en lokal mann som forteller meg at gapahuken jeg søker kan være litt vanskelig å se. Den viser seg likevel å være lett synlig fra retningen jeg kommer, kanskje litt vanskeligere å se hvis man går i den såkalte rette retningen.
Fra Fløyta, broen som pilegrimsleden går over.
Rasteplass i enden av Fløyta.
Etter at vinden tok seg en lengre pause kunne jeg endelig gå meg god og varm igjen, men jeg er glad for å ha være fremme. Gapahuken ved Ljødalsvegen er nesten for en liten steinhytte å regne, da den ikke er åpen på den måten vi forbinder med gapahuker. Inne i den er det en benk, et bord, to trestoler og en peis (men ikke noe ved). Det er litt vått i enkelte av sidene inne, så helt tett er den ikke, litt rått føles det i den.
Skogsveien og Fløyta.
Klagene satt til side så er jeg fornøyd, jeg har kommet meg inn under tak. Å få skiftet til tørt tøy føles helt himmelsk. Regnet har ikke gitt seg helt heller. Med blafrende stearinlys inne blir det en fin kveld. Jeg spiser middag, lager min kaffe og så har jeg vært så frekk å bære med meg noen øl for kvelden. Jeg må legge til at jeg synes jeg fortjener dem etter dagens vandring.
Ett slags mølle-anlegg i Ljødal.
Den definitivt våteste, kaldeste og sureste dagen på min pilegrimsvandring. En stor kontrast til gårsdagen hvor jeg på et tidspunkt var nødt til å gå i bare trøya (ikke noe å klage på det, det var godt og varmt). Dette kan bli en av disse dagene som man ser med mer positive øyner på et senere tidspunkt. Det var mye fint å se, om man var i modus for det.
Gapahuken i Ljødal.
<< Tangen // dag 26Dal // dag 28 >>
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar