Lengde: 29.9km (776.3km).
Utenfor flyter trafikken normalt, verden er nesten konturløs under ett grått dekke, men jeg har hatt en grei natts søvn. Frokosten på motellet er god, så jeg er ihvertfall mett når jeg fortsetter vandringen hjemover i ett lett regn. Ferden i dag går til Hamar og pilegrimssenteret på Domkirkeodden.
Grått vær på vandringen ut fra Rudshøgda.
Våte grønne, gule og oransje høstfarger tar meg vekk fra veikrysset. En sterk motsats til den triste og omtrent fargeløse himmelen. Ved siden av pilegrimsleden troner det plutselig en stor furu, Tokstadfurua, over 500 år gammel og kåret til det største bartreet i Hedmark (om det er Innlandets største bartre vet jeg ikke). Furua er fredet og gjerdet inne.
Tokstadfurua, over 500 år gammel.
Her sto det også en gammel skole, som fikk navnet sitt av treet, Furu skole (i drift fra 1883 til 1910). I stedet for skolen står det nå en liten bu her, som det nok hadde vært fint å komme til på et senere tidspunkt i dette været.
Overskyet utsikt fra Præstvægen.
Veldre kirke.
Præstvægen går hele veien videre fram til Veldre kirke, farget i gult og oransje der den går gjennom skogen, farget i grått der den går på vei. Kirken er ny og skiller seg kanskje mest ut ved sitt etasjepregede utseende fra siden.
Solstad gård i høstfarger mot en grå bakgrunn.
Regnet er litt av og på, men viser ikke noe tegn til å lette. Der jeg normalt sett skulle komme ut fra en bjørkeallé fra Solstad går, går jeg nå inn i den, veimerkingen er her litt vanskelig å se. Gården, trærne og høstfargene gir en flott kontrast her mot den grå himmel-bakgrunnen.
Ned mot Brumunddal.
Ned til Brumunddal går pilegrimsleden på en trivelig vandring forbi kornåkre og jorder, gjennom vegetasjonstunneler og med en regnhimmel skiftende i intensitet. Retningen jeg skal gå mot er enkel å finne, Arthur Buchardt sitt Mjøstårn eller Wood Hotel Brumunddal troner høyt i landskapet.
Er dette en skulptur av en mus, eller er det en kanin? I Brumunddal.
Wood Hotel Brumunddal, eller Mjøstårnet.
Jeg velger å spise lunsj på en kafé i Brumunddal i stedet for ute grunnet været. Etterpå går jeg for å ta Mjøstårnet i nærmere ettersyn. Dette er offisielt verdens høyeste trebygning, 85 meter høyt. Stormannsgalskap vil kanskje noen kalle det, og syndefloden som kommer når jeg er på vei tilbake får meg til å tenke på Babels Tårn. Det er som om at himmelen slipper alt det har av regn på samme tid. Vannet hamrer mot asfalten, jeg søker ly i bensinstasjon mens været raser utenfor.
Utsikt over Furnesfjorden, med Mjøstårnet tydelig i landskapet.
Når himmelen har rast fra seg, bryter solen fram, skyene splittes opp og blå himmel tar over. Ikke like spennende ut fra Brumunddal, men jeg er glad for å kunne tø opp. To unge jenter som kommer syklende, stopper opp og spør meg hva jeg gjør. Litt som Monsen på villspor svarer de etter at jeg har forklart hva jeg gjør.
Veimerke-stolpe og klokketårn.
Mot Furnes skal jeg ha to alternativer å velge mellom i henhold til kartet i guideboken. Om det er fordi jeg går motsatt vei eller at det har blitt gjort om til å bare være en rute, så vet jeg ikke hvilken av alternativene jeg ender opp med å gå, men av beskrivelsen i guideboken hørtes det ut som det fineste valget. Jeg går oppover på en grusvei med utsikt over Furnesfjorden, Mjøstårnet reiser seg tydelig opp i bakgrunnen bak meg, før leden tar meg gjennom skog på hulvei og sti kledt i høst.
På sti på pilegrimsleden mellom Brumunddal og Furnes kirke.
Det er Gamle Kongeveg jeg følger, den tar meg under en tiltagende dramatisk himmel mot Furnes kirke fra tidlig på 1700-tallet. Rundt korskirken står trærne i brann, men det er bare høstfarger og ikke ekte ild.
Høstfargede trær på et jorde.
Jeg sliter også litt med å følge hvor pilegrimsleden går motsatt vei gjennom skogen etter Furnes kirke, men er denne gang mer heldig med veivalgene.
Flott lys på himmelen på vandringen mot Furnes kirke.
Etter litt vandring på vei står bare Furuberget naturreservat mellom meg og Hamar. Dette er en kalksteinsrygg som innehar gode vekstvilkår for tørkebestandig furuskog. Gjennom kalkfuruskogen går pilegrimsleden på en fin sti. Jeg prøver å finne en bygdeborg, men finner i stedet et stort og stygt steinbrudd, er det dette vi mener med å verne en av Norges største sammenhengende kalkfuruskoger?
Furnes kirke, med trærne kledt i høstfarger.
Nede ved breddene til Mjøsa venter ett fabelaktig lysspill meg. Skyer driver over vannet samtidig med at bølgene ruller inn over stranden, mellom åpningene i skyene belyser solen vannet og landskapet med stråler av lys. Som bølgene fører vannet frem og tilbake, danser lysstrålene frem og tilbake over landskapet på den andre siden.
Pilegrimsleden der den går inn i Furuberget naturreservat (eller ut av det alt ettersom).
Jeg går forbi Norsk Jernbanemuseum og det gamle retterstedet fra middelalderen i Hamar, Martodden, hele tiden avbrutt for å ta turen bort til bredden av Mjøsa for å bivåne dansen skyene og solstrålene lager. Domkirkeodden inneholder en stor samling av gamle hus fra middelalderen og leden tar en rett forbi mange av disse.
Nydelig lysspill over Mjøsa.
Hamardomen er et uomtvistelig sentrum på Domkirkeodden. Ruinene som nå ligger beskyttet under vernebygget av glass stammer fra domkirken som ble bygget på 1100-tallet. I tillegg lå også borgen til biskopen, urtehagen til munkene, et hospital og en skole her. Dette var da landets eneste innlandsby, Hamarkaupangen. På 1500-tallet ble byen angrepet av svenskene og grunnet den påfølgende brannen ble mesteparten av domkirken ødelagt.
Tidligere Kløften stasjon, her på Norsk Jernbanemuseum.
Pilegrimssenter Hamar ligger rett bortenfor ruinene av domkirken og det er her jeg skal overnatte. Jeg møter på noen av pilegrimsvertene der rett før de gir seg for dagen. Om kvelden får jeg stedet for meg selv. Stedet har kjøkken som pilegrimene kan benytte til å lage seg mat, men jeg har valgt å stikke ut. Få en kort titt på Hamar, selv om det er under mørkets vinger.
Vandrende gjennom folkemuseet på Domkirkeodden.
I sentrum av Hamar er det stille, og en stund lurer jeg nesten på om det er noe sted åpent, men plutselig kommer jeg til der det er liv. Jeg finner en plass i Heim, som jeg gjorde i Lillehammer (på vei opp til Trondheim), og etter en liten stund står det både mat og drikke på bordet.
Mer fra det flotte lysshowet over Mjøsa.
Jeg går tilbake i ly av mørket. Utenfor Koigen ligger stupetårnet opplyst, lyden er av vind og bølger mot stranden. Tilbake ved pilegrimssenteret låser jeg meg inn og slapper av den siste biten av kvelden. Det har vært en fin dag.
Hamardomen.
Det var en god vandring fra ett regnfylt og grått veikryss til det som var et utvilsomt høydepunkt for dagen, lysshowet over Mjøsa.
Fra Hamar om kvelden.
<< Rudshøgda // dag 24Tangen // dag 26 >>
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar