Lengde: 38.4km (615.2km).
Erindringer om rare drømmer om natten og så våkner jeg en god del tidligere enn det jeg ønsker, noe som kan bety at jeg har sovet godt. Det føles ihvertfall sånn, og det føles og godt å kunne lukke øynene og sove litt videre.
Fint og eiendommelig lys over Stamnan om morgenen, her fra feil vei på pilegrimsleden.
Dagens ferd mot et i utgangspunktet uklart mål begynner med en tur på vei gjennom Stamnan, før jeg tar feil avstikker fra bilveien og må slukøret returnere tilbake. Denne bomturen må jeg ta på egen kappe (selv om jeg ble litt avledet av et veimerke som hang på postkassestativet ved siden av), men ikke den neste etter å ha tatt korrekt av fra veien. Ett stykke opp i lia kommer jeg ut på et jorde og det er ikke ett veimerke å se. Likevel med en klar og tydelig traktorvei som forlater jordet, åpenbart hvor pilegrimsleden går videre.
Oppe i åssidene mellom Stamnan og Voll, her på stien etter Våttåsletta.
Bortsett fra at det er feil.
En fin gapahuk ved Hovengløkkja. Jeg sto og tok bildet herfra og plutselig dukket det opp en annen pilegrim fra gapahuken, nok en tysker på vei til Nidaros.
Alarmklokkene har dog gått av og lengre nede finner jeg rett vei. Samt veimerke-stolpen som skal vise hvor man skal ta av fra skogsveien. Den ligger godt skjult bak en busk, ser ut som at det er noen som har røsket den opp og kastet den dit.
Pørkhuset. Hva som har vært her vet jeg ikke, navnet gir visse assosiasjoner.
Pilegrimsleden går så herfra videre i skogens rike oppe i lia, fram til den går ned mot Voll. Det er tre ting som utmerker seg på min vei dit.
Utsikt over Voll fra Osphaugen.
Først, ved en fint anlagt gapahuk med grei utsikt fra, møter jeg på en annen (og som vanlig sjelden) pilegrim. En fåmælt vandrer fra Tyskland (igjen), som har overnattet i gapahuken og bærer emballasjen til gårsdagens middag (spagetti på boks etter hva jeg kan se) dinglende bak på sekken i en pose.
Gammelbua i Voll, dette er en museumsbutikk hvor man også kan få pilegrimsinfo om den siste delen av reisen mot Nidaros, samt formidling av overnattingssteder om det trengs.
Så den fine utsikten fra Osphaugen over Voll og Rennebu, med Rennebu kirke synlig.
Fra innsiden av Rennebu kirke.
Til sist den gjørmete skogsveien, harvet opp av skogsmaskiner, som man ender opp å gå på før man starter på nedstigningen mot Voll. Hvor føttene blir tyngre for hvert skritt man tar.
Katt på en låvebro. 'Hvem er denne pilegrimen som går forbi gården min, mon tro?'
I Voll er det noen fine hvitmalte gamle hus, ett av dem en museumsbutikk, Gammelbua som også formidler informasjon og overnatting for pilegrimer hvis det trengs. Den gamle butikken var i drift i omtrent 100 år. Dørene er ikke åpne nå.
Dødisgrop, en forsenkning i løsmaterialet. Mange av disse kan være tørre i bunnen, men det mest vanlige er at de har et tjern, vann eller myr i bunnen.
I matbutikken ved siden av spør jeg på ett rent innfall om det er noen som kan åpne kirken (en av grunnene er muligheten for å kunne få et stempel i pilegrimspasset). Dama i kassen ringer noen og rundt ett kvarter senere møter jeg på en blid dame som åpner kirken og viser meg rundt. Kaffe får jeg og.
Fred og ro på den ene siden, sinne på den andre?? Piggtråd er en vederstyggelighet, og her går man litt for nære, gjelder å passe på å ikke komme borti den med sekk og klær.
Voll og Rennebu kirke er for øvrig Gudbrandsdalsledens svar på Sarria (Camino Frances) og Tui (Camino Portugues). Herfra er det 100km til Nidarosdomen, den korteste avstanden en må gå for å få Olavsbrevet.
Reberg, den gamle prestegården.
Så bærer det ut på loffen langs landeveien igjen. Kirketjeneren hadde snakket om og pekt ut den gamle prestegården, Reberg, den ligger klart synlig der framme og Gudbrandsdalsleden går unektelig i dens retning. Først ett stykke på veien, så tar den inn på en gårdsvei, før den til slutt trekker inn i skogen etter å ha passert en dødisgrop. Dette er ett grytehull som har blitt dannet ved at isrester ble begravd og senere smeltet, etter at innlandsisen smelted ned ved slutten av siste istid.
Og så går leden en lang vei på grus eller asfalt, og passerer trær og gårder på sin vei, som her.
I skogen derimot burde man ha nytt synet av det grønne dekket som bladene gir trærne, men nok en gang er det ett annet syn som fanger mine øyne. For gjentatte gang. Den vederstyggelige og fiendtlige piggtråden. Den ellers fredelige stillheten blir avbrutt av imaginære lyder fra første verdenskrig.
Inngangsdøren til Jorlia gård.
Etter Reberg (prestegården) er det mange og lange skritt på en skogsbilvei, men tankene får slappe av og kilometerne tilbakelegges i ro. Jeg passerer Ry herberge, som kan se tilbake til 1600-tallet som gods under biskopen i Nidaros, med sin nå stengte kafe i noe som nesten ligner på et drivhus.
Jorlia gård.
Jeg trer inn i et tun og så står tiden litt stille. Jordlia er en tusen år gammel storgård hvor jorda aldri har blitt drevet intensivt maskinelt. Det sto til og med over 50 hus her, men de forsvant dessverre i en brann på 1700-tallet. Leden går tvers igjennom tunet. Det virker forlatt her, men er det ikke.
På en klar og definert sti etter Jorlia.
Videre på sti og så ned til Orkla og Orkanger. Ved en gård har noen satt opp et bord med benker, Stene pilegrimsrast. Et kjøleskap står ved siden av, her selger de is, drikke og godteri på tillitsbasis. Det er så flott. Dessverre er lommeboken min lettere støvete, men jeg får samlet sammen noe til å støtte dem, med noe godteri i retur.
Stene pilegrimsrast, slike steder liker vi, her får man kjøpt is, godteri og brus. Dessverre var det lite annet enn støv å finne i min lommebok.
Segard Hoel er også ett av stedene jeg hadde blitt anbefalt, men jeg er her for tidlig. I tillegg går jeg litt feil takket være veimerke-pålen som jeg ser peker i retning gården (men ikke leden). Vandringen videre er behagelig, stort sett på grusveier videre.
Høsten har definert annonsert sin ankomst, høstfarger i trærne.
Etter en fin tur gjennom en skog kommer jeg til Uleberget. Dette er en seter eller gård som hilser pilegrimene velkommen til å telte og ligger fredfullt til, men på dette tidspunktet har jeg landet hvor jeg ønsker å gå til.
Mosegrodd, rekker av gran og en definert stig, på vei mot Uleberget.
I Meldal må jeg fylle på vann og proviant. Vannet finner jeg på kirken, som er ganske ny, fra 1988. Provianten sier seg selv. Med ett unntak av en hyggelig samtale med en som jobber på bygdemuseet her, bruker jeg ikke mye tid her.
Uleberget, en gammel husmannsplass, her var det bosetting fram til 1970-årene.
Meldal bygdemuseum tar jeg meg derimot litt tid til å se på, selv om jeg ser at tiden også går for min del. Her kan man i normale tider også overnatte i eldhuset. 22 antikvariske bygninger står som minnesmerker over eldre tider her, trønderlån, årestue og seterhus. Jeg liker muligheten jeg har hatt underveis til å besøke de forskjellige bygdemuseene, selv om det er ett fellestrekk at jeg alltid er der etter stengetid.
Pilegrimsleden der den går gjennom Meldal bygdemuseum.
Med en god utsikt over de gamle bygningene i Meldal bygdemuseum.
Fra Meldal er det fortsatt et lite stykke å gå til min nå planlagte destinasjon for natten, Olskastet. Først opp på vei, så inn i skogen på en trivelig sti. Etter hvert ledes jeg inn på en sti som går ganske så nært en bilvei, og føttene begynner å minne meg på at det er på tide å komme fram.
Jeg forlater Meldal, denne mannen returner dit, etter en trivelig samtale.
Olskastet er en liten ubetjent hytte bygget som et åpent sælehus. Og som i gamle dager står det åpent for vandrere å bruke, det er gratis å overnatte her, men det er ikke så mye mer den byr på. Det er et tak over hodet. Selv må du bringe med deg det du skal ligge på, samt mat og drikke. Jeg hadde opprinnelig tenkt å telte ved siden av, men når jeg først kom hit føler jeg at jeg vil overnatte inne.
Sekken ble litt tyngre, men framme ved Olskastet føltes det som en god belønning etter dagens lange økt.
Med stearinlysene tent blir det en hyggelig kveld, både utenfor og inne i sælehuset, men kvelden blir etter hvert kjølig. Og det er ikke mye isolasjon å finne i Olskastet, og heller ingen mulighet til å fyre opp i en ovn eller peis inne i koia. Jeg tror faktisk teltet mitt hadde isolert mer, men hva har man soveposer for.
Olskastet. Dette er et åpent sælehus som står tilgjengelig for vandrere og pilegrimer, inne er det sparsommelig med brisker langs tre av veggene. Mat og drikke, samt det å sove med (sovepose og liggeunderlag) må man ha med selv.
<< Stamnan // dag 17Gumdalen // dag 19 >>
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar