Lengde: 38.9km (183.0km).
Pilegrimsleden vil i dag ta meg over Toten, det lukter gårder, åkrer og bondelandskap lang vei. Og kanskje en og annen potet. Tanken for dagen er å komme meg helt over til Mjøsas bredder og Kapp.
Høgkorsplassen om morgenen.
Regnet ga lyd fra seg omtrent hele natten, men jeg sov stort sett godt for det. En titt utenfor teltet om morgenen sier meg ikke så mye om hva som finnes rundt, tett tåke innhyller meg og korsene. Røyken fra kokeren blander seg med tåkeskyene, men havregrøten og kaffen smaker godt.
På vei ned fra Høgkorsplassen i tåken.
Det første punktet for dagen er å komme seg ned fra Høgkorsplassen og til sørenden av Einafjorden. Godt på vei nedover har jeg lyst til å snu og gå opp igjen. For skyene har nå mistet grepet om trekronene og lys returnerer til verden. Sakte driver de gjennom trærne og gradvis dukker skogen og dalen nedenfor fram. Jeg er nok ikke alene om å forherlige synet av natur åpenbare seg. Trærne omfavner meg igjen og resten av turen ned går rolig for seg inntil duren fra bilene på rv4 vekker meg fra min dvale.
Skyene letter og naturen dukker fram.
Asfalten er våt og det høres godt når bilene farer forbi der jeg balanserer på den andre siden av autovernet. Nede ved Einafjorden ligger det en gapahuk som ville gjort seg som et fint sted å overnatte ved eller i, men jeg hadde blitt advart på forhånd om at stedet var sentrum for myggkoloniene i området. På vannet speiles himmelen og gårdene langs kanten på andre siden.
Einafjorden.
To glade frosker.
I dag får jeg selv merke på føttene hvor viktig godt fottøy er, eller i mitt tilfelle, at fottøyet er i god stand. Når jeg gikk Saga rett før jeg satte up på denne vandringen, fant jeg ut at skoene mine hadde regelrett gått opp i limingen. Ordne nye sko før denne turen, hadde jeg ikke hatt tid til. Så det ble til at jeg nå går med de samme skoene. Bakken er våt etter regnet, og vannet det finner sin vei inn. Jeg skal komme tilbake til dette senere, men der ruten forlater Einafjorden nær Teiterud er det på våte stier med høyt gress.
Ruten gjennom skogene etter Teiterud.
Ruten byr på fin utsikt over Einafjorden, med Høgkorset nå lengre bak meg. Spor av andre enn meg er det ikke. Jeg lurer på når jeg skal se den gjenkjennelige ryggsekken foran meg, kanskje med det karakteristiske kamskjellet på, men det skjer ikke. Går alle andre østleden mon tro? Føttene begynner å bli våte. Sti går sammen med høyt og vått gress.
Klokketårn på Dyste.
Leden kommer ut på en vei, asfalt og grus skal bli min venn eller uvenn de neste timene. Det kommer alltids dager på langvandringer hvor vandringen ikke føles så spennende, etter en fin start på dagen begynner det nå etter hvert å føles litt som en sånn dag. Selv om leden går ned på sti over bruer i avbrekk fra vandringen på vei, krysser over et grønt jorde på en markant sti, beveger meg mellom to åkrer på en opphøyd tuft mellom dem og det er landlige grusveier å gå på. Toten og opphøgde poteter, pause på tribunen til en idrettsplass. Etter hvert begynner gårdene å føles like ut, selv om noen av dem er store og staselige, men det kan like fullt være mulig at jeg er litt sliten i dag.
Så krysser pilegrimsleden over en åker.
Jeg nærmer meg Kolbu kirke, men på oppløpet må jeg stoppe opp. En ung elg har satt i vei på pilegrimsleden. Det går fint, sakte fortsetter jeg videre. Helt til den oppdager meg. Da får den panikk. Jeg velger å stå helt stille, lar den få tid til å vurdere alternativene sine. Den velger det absolutt verste. Ved å prøve å gå gjennom netting-gjerdet til venstre. Når det først ikke går på vanlig vis, prøver den med fart og kraft. Her kan det fort gå galt, jeg er redd for at den skal sette hodet sitt fast i gjerdet og erkjenner at jeg må fjerne meg selv som en trussel for den. Jeg blir pent nødt til å gå tilbake igjen. Først da roer elgen seg såpass mye at den får tenkt seg om og kort tid etterpå ser jeg den løpe tilbake til tryggheten i skogen over jordet ved siden av meg.
Bonde og pilegrimsled innrammet, leden følger linjen med gress mellom åkrene.
1739 er den hvite korskirken av tre her fra. Kirkekontoret er åpent og jeg får stempel i passet. Ved benkene nederst i kirkegården fyrer jeg opp brenneren og inntar dagens lunsj.
En lettere skremt ung elg før Kolbu kirke, prøvde å forholde meg i ro, men måtte til slutt snu og gå litt tilbake for at den skulle roe seg såpass mye til at den kunne komme seg unna.
De samme gårdene passeres (det er så klart ikke de samme, men de føles som det) og jeg går litt lei. Da, etter en stund på vei, føles det godt å plutselig se landskapet dukke ned foran meg og åpne seg opp, i enden kan jeg se Mjøsa. Utsikt er alltid velkommen. Det er en fin liten tur ned mot Lena, gjennom en bjørkeallé og gårder med kontrastfulle bakgrunner. Bak meg har horisonten plutselig blitt mørk og jeg ser regn komme, men det tar en annen vei enn meg og jeg unnslipper de våte dråpene.
Forberedelse av lunsj ved Kolbu kirke.
Det er litt vanskelig å følge leden rett før Lena og jeg er på vei inn mot sentrum før jeg blir klar over at jeg har tatt feil vei. Føttene mine er ikke fornøyd med at jeg har valgt å gå med våte sokker, som var uunngåelig med underlaget på leden tidligere, men nå har skoene og sokkene begynt å tørke og med det kommer problemene. Etter hvert som tiden går og meterne legges bak meg, blir stegene vondere. Noen ganger betaler man en pris for stahet.
Vandring gjennom et kulturlandskap på Toten.
De såre føttene mine ser lengtende opp på skiltene til Hoff Gjestgiveri, men det er ingen nåde å få fra meg, vi skal videre, vondt eller ei. Hoff kirke er fra 1100-tallet. Derfra og til Kapp er det 6.5km. 6.5 vonde kilometere. Det er derimot en fin vandring, når man klarer å få tanken bort fra føttene som sutrer.
Utsikt ovenfor Lena.
Leden gjennom en bjørke-allé.
Gule åkre danner en kontrast mot Mjøsa sitt blå vann, trær danner en port mot utsikten. Turen ned mot Mjøsas bredder er fin, men med slitne føtter føles den siste delen som en omvei. Det er en fin allé å følge i rett retning mot Norges største innsjø, men den tar seg god tid på sin vei mot der jeg har tenkt meg til.
Mørke regnskyer bak meg.
Jeg krysser veien, ser på kartet og ler litt av tanken hvor leden har blitt lagt i henhold til hva som er raskest og enklest. Det er bare mine såre føtter som klager, de vil gjerne gå raskeste veien til der jeg skal, men ruten tar en på en fin omvei gjennom Kapp sine hvite trehus. Jeg vandrer forbi et staselig hus med sin egen versjon av Skibladner, forbi beskjedne småstrender, hvite hus og stakittgjerder, før jeg kommer til Stensveen.
Hoff kirke er fra middelalderen og før i tiden var dette også et maktsenter.
Som er en fin oase å komme til når man har såre og vonde føtter. Her bor pilegrimene på rene og fine rom, har en stor hage å hvile føttene i og med et hyggelig og gjestmildt vertskap. Jeg får og hengt opp det våte teltet til tørk. Men før føttene får hvile seg er jeg nødt til å gå til butikken for å handle mat.
Mjøsa i syne.
Vandring ned mot Kapp og Mjøsa.
Nedenfor Stensveen ligger det to kopier av et vikingskip, ett ikke så veldig stort og ett litt mindre enn det igjen. Det er et nydelig lys over Mjøsa og jeg er glad for å få tatt meg en kort runde og se på tettstedet.
Vikingskip ved Kapp.
Jeg spiser middagen ute i hagen og slapper så av ute i en av de mange sitteplassene. Første dagen på vandringen hvor jeg ikke har følt meg helt fornøyd, det var fint ned fra Høgkorsplassen og noe av den merkverdige ruten gjennom skogen etter Einafjorden var fin, samt siste biten ned mot Mjøsas bredder. Derimot, så ble det litt mye samme gård på samme gård i et litt likt bondelandskap i dag, men det er jo en subjektiv greie. Kvelden ble uansett hyggelig.
I hagen til Stensveen.
<< Høgkorsplassen // dag 4Sveastranda // dag 6 >>
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar