Lengde: 32.3km (111.5km).
Kompasspilen i retning Nidaros peker i dag mot Jevnaker gjennom Haugsbygda og videre, men i motsetning til i går er dagens destinasjon uviss. Etter Sløvika ligger det en viss usikkerhet i hvor enten finne et overnattingssted eller et sted å telte. Det ligger et pilegrimsherberge i Sognsbygda, men det skulle ikke være åpent etter 1. september, samt en viss usikkerhet rundt om det ville ha vært åpent uansett grunnet korona-pandemien. Deretter beveger pilegrimsleden seg opp i et kulturlandskap med åkre og kultivert land, ikke alltid like enkelt å finne en usjenert plass for å telte der.
Gravhaugene ved Stavhella.
En annen tanke begynte å åpenbare seg. Hva med å besøke Kistefos på veien og så gi seg for dagen på campingplassen som finnes i Sløvika. Å telte på campingplasser er ikke noe jeg er overveldende begeistret for, men noen ganger får en bare bite i det sure eplet.
Utsikt fra Stavhella, her er det også en piknikbenk. Bak til venstre ligger Krokskogen, nedenfor ser man kirkespiret til Norderhov kirke med Røyselandet bak og helt bakerst Finnemarka.
Etter frokost kjører fetteren min meg tilbake til Norderhov, med en erstatning for den brukne teltpluggen i sekken. All den tid de siste dagene har vært tørre og solen skinner uforstyrret av regn på himmelen over meg, blir jeg våt på beina. Høyt gress og morgendugg sørger for det på stien man kommer til etter å ha forlatt Hadelandsveien. I nærheten ligger 25 gravhauger fra yngre jernalder.
Dyp sti mellom gress.
I Haugsbygda finner man Haug kirke fra middelalderen. I tillegg finner jeg navnet på en bekjent i gjesteboken for pilegrimer som har passert forbi og fått sitt stempel i passet sitt. Tar meg en kort pause på en benk og siden det bare er meg er jeg like stille som statuen som står ved siden av meg er. Stille er det derimot ikke fra barneskolen på andre siden av veien.
Kulturlandskap på vei til Haugsbygda.
Fra Haugsbygda har man klart å finne en interessant rute for å tekkes de som ser mer etter å gå i naturen enn på veier. Etter en kort stigning gjennom bygda forsvinner den ned i en roteskog, på lik linje med de to rådyrene som hører meg komme. En ganske så stor og inngjerdet gapahuk ligger rett ved leden og når man har kommet opp igjen befinner jeg meg igjen på Hadelandsveien (som jeg forlot rett etter Norderhov).
Haug kirke og min stille kompanjong ved benken.
Kistefos hadde ligget i tankene mine i hele dag, men hvor jeg skulle ta av fra leden for å komme meg dit unngikk meg. Kanskje burde alarmklokkene ha ringt når jeg krysset over en bred anleggsgate for utbyggingen av den nye E16-veien, fetteren min hadde snakket noe om en parkeringsplass. I henhold til samme utbygging er pilegrimsleden lagt om, ihvertfall i henhold til en notis jeg finner. Jeg følger uansett omleggingen inn i skogen, hvor jeg speider etter hulveiene som jeg har lest skal befinne seg her, samt en rute som kan ta meg til Kistefos.
Stille og landlig vandring fra Haugsbygda.
Den finner jeg såklart ikke, men etter å ha gått en stund kommer hjelpen. I form av to lokale vandrere som kan fortelle meg at hvis jeg hadde tenkt meg til Kistefos så skulle jeg ha tatt av på veien mye tidligere og at det nå er rundt 3.5km dit. Skal, skal ikke?
Så bar det gjennom en overgrodd sti.
Kistefos var før et tresliperi, men er nå et museum med en omfattende skulpturpark, kunstgallerier og industrimuseum. Kistefos Træsliperi AS produserte tremasse fra 1889 til midten av 1950-tallet. Det ble grunnlagt av Anders Sveaas og det er hans barnebarn, Christen Sveaas, som har etablert Kistefos som man finner det nå. Fra der pilegrimsleden krysser Hadelandsveien er det en 1.8km å gå til inngangen.
Fin gård med stabbur langs Hadelandsveien.
Det sies at en pilegrimsvandring også byr på kulturopplevelser og det får jeg i overflod av nå. Det er såpass mye å se på her at jeg ikke regner med å få med meg alt på den tiden jeg setter av til rådighet her, men det betyr bare at jeg vil ha ting til gode for et senere besøk.
Pilegrimsruten gjennom skogen på Mosmoen.
Hovedattraksjonen er uten tvil The Twist. Skulptur? Bro? Galleri? Overflødighetshorn? Uansett hvordan man ser på det, så er bygningen som vrir på seg over Randselva et blikkfang. Stilig er den sett med mine øyne. Grunnet korona-pandemien er det enveiskjøring (eller vandring) gjennom The Twist. Inne vrir bygningen like mye på seg som utenfor og byr på en fin kunstutstilling.
The Twist.
Inne i The Twist.
Ryktene går om at mang en foreldre har returnert fra Kistefos med et vått barn. Det er populært å utfordre skjebnen i ‘Veien til stillhet’-kunstverket til Jeppe Hein. Dette er en labyrint av speil-søyler med fontener i de viktigste knutepunktene, hvor vannsøylene opererer på uregelmessige intervaller. Gående blant speil-søylene får en se flere versjoner av seg selv, noe som kan gi en noe ekstra å tenke på når man går pilegrim. Jeppe Hein selv gikk pilegrimsleden til Nidaros mens prosjektet var i støpeskjeen.
Veien til Stillhet av Jeppe Hein.
Tiden kan gå fort her, man kan fort glemme seg blant alle skulpturene. ‘Teddy - Beast of the Hedonic Treadmill’ av Fredrik Raddum får meg til å smile av sin lettere morbide humor av teddybjørnen som har satt seg på en person. ‘Viewing Machine’ av Olafur Eliasson bringer meg inn i de kaleidoskopiske sansene. ‘Shine of Life’ av Yayoi Kusama gir meg assosiasjoner til mytiske vesener som Kraken, men med en humoristisk undertone. For å nevne noen få. Jeg storkoser meg, spiser lunsj på stedet og tar fatt på de 3.5km tilbake igjen, med en større kulturbalast i sekken.
Shine of Life, Yayoi Kusama.
Det burde definitivt bli satt opp et skilt ved pilegrimsleden som viser vei til Kistefos.
Kaleidoskop i Viewing Machine av Olafur Eliasson.
Etter å igjen å ha krysset over anleggsgaten og gått gjennom skogen, som for øvrig er en hyggelig vandring, følger man igjen veien. Hvor og hva som egentlig var omleggingen av ruten var for meg vanskelig å se, jeg fant de typiske stolpene med veimerker på inne i skogen.
Octopus, Bjarne Melgaard.
Teddy - Beast of the Hedonic Treadmill av Fredrik Raddum.
Kort unna ligger nok et gravfelt. Dette på Bjørkelunden, er om lag 2000 år gammelt. Her finnes det også en steinring, hvor bare åtte av steinene er synlige i dag. Ikke langt unna, på Mo, finner man de to andre steinringene i Jevnaker, med henholdsvis 11 og 13 steiner.
Vandring langs åkre nær Jevnaker med Randsfjorden bak.
Jevnaker kirke er åttekantet, er fra 1834 og markerer samtidig at det er 547km igjen å gå. Med min nysgjerrighet, sannsynlig lengre. Fra kirken fortsetter leden gjennom et kulturlandskap med Randsfjorden blinkende nedenfor meg.
Fra steinringene i Bjørkelunden.
Ved Vangseter har pilegrimene en mulighet til å ta en alternativ pilegrimsvei til Granavollen i stedet for den offisielle ruten. Den leden tar en på den gamle kirkeveien til Lunner kirke, opprinnelig en langkirke fra 1100-tallet, fra 1789-årene en korskirke.
Jevnaker kirke.
Ettermiddagen slår inn. Ruten går på en behagelig sti og jeg henfaller til den litt avslappede tilstedeværelsen man noen ganger får når man er ute på langvandring og ikke føler på noen stressende elementer fra omgivelsene rundt seg. Det er en følelse jeg fint kunne fortsatt å gå i, men ettersom timene har gått er det rimelig klart hvor dagens ferd ender. I et fint lys ankommer jeg Sløvika og campingplassen som ligger pakket inn nede i bukta der.
Randsfjorden nedenfor pilegrimsleden.
Sløvika er som alle andre campingplasser, men det er sent i sesongen og det er rolig der. Noe som passer meg godt. Det er også et utendørs kjøkken her med bord og benker hvor man og finner lys, som er fint når mørket til slutt har senket seg.
Før Sløvika passerer man denne rasteplassen som ligger der en gammel husmannsplass lå, Steinbråtan.
Over Randsfjorden er solnedgangen flott. Jeg tilbakela ikke den største distansen på pilegrimsleden i dag, samt at dagens vandring var stort sett trivelig, men ikke utpreget spennende. Det sørget derimot besøket til Kistefos for at dagen ble. Kanskje burde pilegrimsleden endres til å gå om museet?
Solnedgang ved Sløvika.
<< Norderhov // dag 2Høgkorsplassen // dag 4 >>
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar