Lengde: 45.2km (953.3km).
Regn ute i de bitre morgentimene. Godt å se på klokken at det fortsatt er for tidlig å krype ut av soveposen når man hører det trommer lett på taket. Er det en bittersøt morgen å våkne opp til når man vet at det er siste dagen på en lang vandring? Kanskje, men jeg føler og at jeg er klar for å komme hjem.
Melankolsk lett tåke over jordene ut ifra Arteid om morgenen.
Når jeg går har tåke overtatt for regnet. Ikke mye, et melankolsk lag som gir en egen atmosfære der leden går ned langs et jorde før den beveger seg inn i skogen mot Vilbergfjellet.
St. Olavs Gang.
Dekket av det tynne skylaget går jeg opp i Vilbergfjellet, høstlige farger blandet med grønt og tåke-grått. St. Olavs Gang er en geologisk kløft som er 200 meter lang og 3-4 meter dyp. Legenden går at her skulle Olav den Hellige ha seilt så lavt over fjellet at skipet lagde en fordypning i det. Ruten går ikke gjennom gangen, og for de som ønsker å gjøre et forsøk vil det være en våt opplevelse. I det gjeldende været bærer stedet et litt mystisk preg.
Småtrollskt over Vilbergfjellet.
Første gangen jeg møter på hjortelusflua og er et irritasjonsmoment med en gang.
Høstfarger i tåken ved Lindeberg.
Resten av vandringen over åsen er fin, jeg kommer ut til en enda gråere og tristere verden, men høstfargene på trærne og jordene gjør at det ikke er så ille som det høres ut. Likevel blir det fort glemt, når skogen legges bak meg. Vandringen frem til Frogner kirke er lite minneverdig.
Den minste av de to Frogner-kirkene, denne en middelalder murkirke fra 1180.
Er Frogner kirke Østledens svar på Søsterkirkene på Granavollen på Vestleden? Neppe, men det står nå to kirker her også. Den største av de to er en trekirke som ble bygget etter at den forrige brant i 1918. Ved siden av står den mindre murkirken fra 1180.
En buktende våt vei gjennom et landskap preget av et trist vær.
Fra kirkene krysser jeg ned mellom to jorder og så venter en buktende og våt vei meg. Bakken er tung av regn, asfalten er mørkere og landskapet rundt er tungt. Det er en fyldig gråhet som jeg befinner meg i, likevel så er jeg lystig til sinns. Ut av gråheten kommer det tunge kraftledninger, skyer driver nådeløst gjennom trærne i åsene rundt, bak meg stikker det største kirketårnet til Frogner kirke opp blant gule trær. Tristessen har blitt til melankoli.
Frogner kirke i bakgrunnen sammen med høstlige farger som lyser opp det ellers triste fargespekteret.
Oldtidsveien følges over Farseggen. Det grå været skjules fra sidene av trærne og buskene, vandringen blir litt lysere. Dette er det gamle veifaret mellom Skedsmo kirke og Leirsund, som går over en smal leirerygg mellom to dype ravinedaler. Det er uvisst hvor gammel veien er. Hva er det med alle melkerampene som brukes som pilegrimsraster her?
Farseggen.
Skedsmo kirke er like gammel som den minste av de to Frogner-kirkene. Da har jeg gått i litt over 13km, det er fortsatt langt igjen og verden har ikke blitt noe mindre grå i løpet av den tiden.
Skedsmo kirke.
Med Skedsmo-krysset og Olavsgaard i sikte går pilegrimsleden forbi rekkehus, og tar så et avbrekk gjennom skog og jorder. I luften er det lett regn og flere irriterende hjortelusfluer. Ved Åros-broen står det et skilt til Nittedal kirke og det blir for meg det første tegnet på at nå nærmer jeg meg hjemkomsten.
Pilegrimsleden i høstlige farger mellom to jorder.
Hellerudsletta er kanskje en av de mest notoriske strekningene langs pilegrimsleden ut fra Oslo. Her farer tung-transporten forbi i høy hastighet, mens jeg lettere mismodig labber videre i en fargeløs verden. Det er heldigvis ikke en ekstrem lang strekning.
Høst-trær ute på et jorde.
Til vanlig hadde dette vært utenkelig for meg, men på en lang vandring som dette er det ikke et problem å hive innpå en mengde med mat. Til lunsj spiser jeg en full kebab-middag på Grytelokket, den går rett ned.
Dagens lunsj, junk-food på Hellerudsletta.
Rett rute opp i Gjelleråsen i motsatt retning er ikke lett å finne. En rute opp er enkelt, men ikke pilegrimsleden, men etter å ha funnet veien kommer jeg om ikke lenge til kjente trakter. Det er kanskje ikke en lang vandring over Gjelleråsen, men den er fin og er vel kanskje den første skikkelige grønne delen av pilegrimsleden man kommer til når man går ut fra Oslo på Østleden.
Utsikt, om det kan kalles det, fra 'Gubbero'-gapahuken på Gjelleråsen.
Tar meg en avstikker ut til gapahuken som har fått navnet ‘Gubbero’ (det finnes og en som heter ‘Kjerringfred’). Det er omtrent ingen utsikt å få, en kan såvidt skimte bygninger fra byen nedenfor.
Det øvre klokketårnet i Gjelleråsen, disse ble brukt til å melde ifra til eventuelle reisende i andre enden om at man var på vei, for slik å forhindre kø-dannelser. Oldtidsveien over Gjelleråsmarka var bratt og smal, så møtende reisende i motsatt vei ville ha fått problemer med å kunne passere hverandre.
Langs Oldtidsveien passerer man flere kulturminner. Blant disse er noen gamle klokketårn, ett oppe og ett nede, disse ble brukt til å varsle reisende i andre enden om at man var på vei. Dette da veien var for smal og bratt for at reisende kunne møtes i motsatt retning. Her er det også merket med enkelte gule piler. Ferden går ned gjennom Kongedalen. Og så ligger byens grenser rett foran føttene.
Pilegrimsleden på oldtidsveien ned Kongedalen.
Om ikke vandringen er like spennende etter å ha krysset inn i Oslo, er det derimot mer positivitet å spore på himmelen. Skylaget er i ferd med å lette. Dette er deler av Oslo jeg ikke har gått i før, så det er artig på det viset. Vandringen gjennom byen veksler mellom det relativt fredelige og det mer støyende der leden går nær E6.
Skulptur i Verdensparken.
Rett før Østre Aker kirke bryter plutselig solen gjennom lagene av skyer. Det er flott, og det gir meg en følelse av å ankomme i pent vær. Det fine lyset følger meg gjennom Ulven, forbi sportshallene på Valle, ved siden av Fyrstikktorget og gjennom Kampen. Likevel føler jeg litt på at Vestleden gjennom Oslo var mer rolig og interessant enn Østleden. Uansett, nå er målet så nærme at jeg blir lite affektert av det.
Ett lite stykke gård i Oslo.
Så er jeg ved krysset der jeg for 29 dager siden tok av og begynte på Vestleden på min ferd mot Nidaros. Kjenner en liten kribling i kroppen. Og så går jeg inn porten til Minneparken og ruinene av Hallvardskatedralen. Og står igjen foran 634km til Trondheim. Jeg er tilbake.
Kråke i solnedgang.
Mørket senker seg rolig når jeg tar den obligatoriske kontemplative pausen her ved start- og sluttpunktet for pilegrimsvandringen. Lufter tankene litt.
Kampen, Oslo.
Helt ferdig med vandringen er jeg jo derimot ikke, den siste delen gjenstår. Sjarmøretappen hjem til egen dør. Det er en brå vekker å gå gjennom Grønland, her er det lite som tyder på at vi er midt i en pandemi. Etter å ha vært ute på en solitær vandring i 30 dager er det en overgang til å befinne seg i en større folkemengde igjen.
Ved målet, tilbake til start. Ankomst Minneparken etter å ha fullført Østleden fra Lillehammer.
Jeg følger lysene opp etter Akerselva igjen, reverserer omtrent vandringen ned fra første dag. Er likevel nødt til å ta en liten omvei og går opp Kjærlighetsstien igjen. Det er en nydelig måne over Oslo. En jeg snakker med forteller meg at det skal være mulig å se nordlys i kveld, men å ta turen ut av byen for det har jeg ingen planer om nå.
Flott måne over Oslo på vei hjem.
Etter endt langvandring er det vel på plass med en liten feiring. Jeg tar den rett før jeg kommer til døren min. Tar meg to pils på Sagene Lunsjbar, og håper jeg er unnskyldt for at jeg nok ikke lukter like godt.
Sagene kirke.
Sagene kirke er lyst opp i mørket. Og så går jeg rundt hjørnet for min egen blokk. I enden ligger døren inn, døren til enden på min pilegrimsvandring hjemmefra og opp til Nidaros på Vestleden og Gudbrandsdalsleden, og så hjem igjen på Østleden.
Går inn, lukker døren bak meg, kjenner på varmen fra egen leilighet. Og så smiler jeg bredt. Jeg er hjemme igjen.
Skoene har gjort sitt. Etter 30 dager på vandring har jeg gått pilegrimsleden til Nidaros. Vestleden og Gudbrandsdalsleden fra Oslo til Trondheim. Østleden og Gudbrandsdalsleden fra Lillehammer og tilbake til Oslo.
<< Arteid // dag 29
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar