(Gudbrandsdalsleden) Dag 19: Olskastet - Gumdalen

Gudbrandsdalsleden, dag 19.
Lengde: 15.9km (631.1km).

Natten ble kjølig, selv med litt ekstra tøy på kroppen. Likevel sov jeg ganske så godt. Våkner opp til en kjent lyd utenfor, regnet har inntruffet i løpet av morgentimene.

En regnfull start på dagen ut fra Olskastet.

Tilbereder frokosten, pakker meg inn i soveposen mens jeg spiser den. Med vissheten om at jeg har en kort dag foran meg igjen bruker jeg mye tid. Kanskje med et lite håp om at det skal slutte å regne. Det gjør det ikke. Jeg går.

Sti gjennom våte bregner og vegetasjon.

Olskjelda ligger rett ved, nok en Olavskilde, nå like våt som landskapet rundt. Olskastet skal og ha fått navnet sitt av en bestemt grunn. Her skal hesten til Olav den Hellige ha gjort et kast, noe som førte til at hoven satte et spor i berget. Skal du se sporet etter hesten nå må du rive opp veien som går forbi.

Grønt over alt, stien såvidt synlig.

Det triste været utenfor gjør at det føles som et godt valg å gå langt i går og kortere i dag. Selv kuene ser litt pjuskete ut der de står og myser på meg i regnet mens jeg passerer. Vandringen i seg selv er behagelig nok den, gitt omstendelighetene, om enn noe bløtt og gjørmete på bakken. Kuene har sett sitt snitt til å bidra litt der og.

På veien til Løkken Verk.

Regnet skulle derimot vise seg å ikke vare evig. Ett stykke inn på gang- og sykkelveien inn mot Løkken Verk ser det ut som at himmelen har gått lei regnet, og brått skifter det til å dukke opp blå flekker over meg. Det er det mest begivenhetsrike som skjer på de fire kilometerne inn til sentrum av Løkken Verk.

Fra Okla Industrimuseum, for ett liv det må ha vært å jobbe inne i gruvene.

Dette er på det viset ikke den mest begivenhetsrike etappen mot Trondheim, uten at det er en kort vandring vet jeg ikke helt hva jeg kan forvente av denne dagen. Derfor må jeg fylle den med andre opplevelser.

Liljehaug som pilegrimsleden passerer forbi.

I Løkken Verk er det mumling rundt bordene på Bergmannskroa og jeg får tatt av meg regnklærne. Og når man først har gått inn, så passer det og greit å ta seg en kopp kaffe og et kakestykke.

Hva kan du så gjøre her i Løkken Verk om du har god tid?

Veimerke med lav på.

Du kan ta Thamshavnbanen. Dette er en jernbanestrekning som går herfra og ned til Thamshavn og som ble opprinnelig bygget for å frakte svovelkis som ble utgravd fra Orkla sine gruver her. Nå er det en museumsjernbane. Dessverre er banen nå stengt for sesongen.

På en fin sti etter Løkken Verk.

Du kan besøke Gammelgruva. Den kan lokke med over 800km med gruveganger etter 333 år med gruvedrift. Og alt startet visstnok omtrent tilfeldig i 1654, ti år etter at en lokal skredder tilfeldigvis kom over kobbermalm. Siden ble gruvedriften ett eventyr og opphavet til det som ble til Orkla-konsernet. Gruven skal være Norges mest fargerike. Dessverre er gruven nå stengt for sesongen.

Ingen tog i sikte, kryssing av Thamshavnbanen.

Men Orkla Industrimuseum kan jeg besøke, det er åpent. Her kan du både se gamle togvogner fra Thamshavnbanen, samt lese om og se bilder fra gruvedriften. Liker spesielt godt bildet de har av størrelsen på malmforekomsten i sammenligning mot Nidarosdomen.

Utsikt fra Skulmoveien.

I museet er også Tina. Nok et pilegrims-bekjentskap av den flyktige typen for min del (men det er jo og helt min egen feil). Hun er ikke uventet også fra Tyskland. Hadde lagt seg inn på Bergmannskroa, og kunne fortelle meg at hun syntes det var kaldt med -5 om natten på Dovrefjell. Forstår hun godt.

Leirdalen, ett forlatt gårdshus.

I guideboken står det at man like så godt kan hoppe over den seksjonen av ruten som man kommer til rundt to kilometer etter Løkken Verk. Man får en lettere kilometer og sparer seg for en omstendelig rute. Jeg er glad jeg gikk ruten, sparte meg for veien. Synes det var en fin liten tur, den var ikke så ille overgrodd. Helt i starten passerer man et lite hvitt hus, med ordet Liljehaug stående på i store røde bokstaver. Jeg lurte veldig på dette, det nærmeste jeg siden fant en forklaring på hvorfor er dette: https://reflekser.blogspot.com/2009/11/norge-noget-der-ligner-midnatssol.html.

Leirdalen ned mot Malmplassen.

Jeg kan trygt krysse Thamshavnbanen, jeg vet det ikke vil gå noe tog der nå. Så går det oppover og pilegrimsleden byr på litt utsikt igjen. Det er noen rolige få kilometere på en grusvei fram til jeg ser ett forlatt gårdshus liggende i utkanten av en åker. Forlatte hus har alltid fascinert meg (og mange andre), en lurer alltid på historiene bak disse husene.

Malmplassen med smelteovnen, infoskilt og veimerke som kan fortelle oss at nå har vi bare 61km igjen å gå.

Leden går bratt ned Leirdalen og man kommer til Malmplassen. Høyreist står restene av den gamle smelteovnen. I henhold til gruvedriften på Løkken Verk var det behov for en smeltehytte, til det kreves det en elv med høy vannføring og med rik skog i nærheten. Det fant de her. Smeltingen tok slutt i 1844. Jeg spiser lunsjen min på benken ved siden av, 61km unna Nidaros.

Svorkmo.

All den tid jeg har prøvd å kaste tiden bort har likevel ikke ført til at jeg har gått tom for den. Herfra er det ikke en lang vandring fram til jeg er fremme ved Gumdal Gård og dagen er i grunn enda ung, men jeg trenger å handle inn mat for kvelden. En skarve kilometer unna ligger Svorkmo bygdesentrum, så kursen settes vekk fra leden for en liten stund.

Svorkmo stasjon på Thamshavnbanen.

Tar en øl på den italienske restauranten i sentrum (Milano) før jeg handler. Svorkmo var den opprinnelige endestasjonen til Thamshavnbanen, og planene var at malmen skulle fraktes fra gruvene med taubane. Det endte med at banen ble forlenget til Løkken Verk. På vei tilbake tar jeg en kort tur innom jernbanestasjonen.

Fint lys over Orkdal.

Fint lys over landskapet på den siste delen av dagens vandring. Etter den kjølige natten i Olskastet føles det godt å komme fram til Gumdal Gård og det trivelige herberget der (selv om været ble bra etter hvert). Her har bonden på gården gjort om stabburet og mastua til trivelige krypinn for pilegrimer som passerer på sine siste dager mot Trondheim. Skulle du ankomme tom for mat, så kan vertskapet by på gode vårruller.

Inne fra herberget på Gumdal Gård.

Det er ikke til å komme bort ifra at nå står Nidaros omtrent rett for døren, to dager unna. Og det er heller ikke til å komme bort ifra at vandringen for det meste har vært en opplevelse. I dag var mer eller mindre en parentes på vandringen, men ble reddet av oppholdet på denne plassen som virker som en lokal bondes ønske om å gi noe til de vandrerne han har sett gå mer eller mindre slitne forbi i innspurten til Trondheim.

En glad og fornøyd pilegrim med vårruller på Gumdal Gård.

<< Olskastet // dag 18Gaula // dag 20 >>