Lengde: 39.9km (671.0km).
Den penultimate dagen, den siste utblåsningen før en står foran dagen man med en viss sikkerhet vil se spirene til Nidarosdomen dukke opp. Og gitt at det lå i kortene at siste natt må tilbringes på Sundet Gård, lå det og i kortene at jeg fikk en lang dag i hendene når jeg våknet opp i det trivelige herberget på Gumdal.
En gård reflektert i vann etter regnet.
Det som venter meg i dag ihvertfall er skog og myr, samt regn ifølge en lite positiv værmelding. Likevel unnslipper jeg regnet i starten ut fra Gumdal, selv om himmelen over og rundt er like samstemt som værmeldingen. Farger i det grå skylaget antyder at det har vært en fargerik soloppgang. Fra Gumdal gård følger ruten grusveien videre ett godt stykke videre, fram til et skilt som peker inn til en skytebane.
Utsikt i retning Svorkmo på toppen av Brennvinsbakken, en grå verden med fargetoner i skyene.
Er det forresten andre enn meg som undrer seg litt over bildet av en voksen mann som leier et barn på de blå skiltene merket med Pilegrimsleia på? Det er liksom ikke helt det jeg assosierer med pilegrimer (nå vet jeg jo at dette er merket for ett gangfelt, men likevel).
Pilegrimsleden som bukter seg mellom trærne på vei mot Solsjøen.
Man kan overnatte på Svorkmo Skytterhus, en rød bygning man passerer forbi, nå er det ingen skudd å høre. Bare en atmosfærisk stillhet gitt av det tunge skylaget ovenfor. Skylaget er derimot ikke grått og trist, det er oppstemt på et vis, med enkelte sjatteringer av farger. Grei utsikt tilbake der leden har forlatt grusveien og gått over på en gresskledd sti, før man forsvinner inn i skogen på en fin sti.
Solsjøen.
Jeg slapper av å høre lyden av vann som rolig slår mot breddene sine. Det er en fin vandring langs Solsjøen, selv om det eneste man aner av solen er noen minimale gløtt langt unna. Forbi Korslia gård stiger ruten oppover med kuer som ser mistenksomt på meg, bak meg ligger skyene i lag på lag, men der jeg før kunne se åssidene rundt Svorkmo tydelig er de nå grået ut. Regn er definitivt på vei i min retning.
Korslia gård med Solsjøen bak.
Glamping er noe som har dukket opp i de senere årene, gapahuken ved Snøtonsætra gir meg noe av den samme følelsen overført til gapahuk, men i en mer positiv forstand. Det er lite plysj og fløyel her, men dette er kanskje den mest ‘luksuriøse’ gapahuken jeg har sett.
Den komfortable gapahuken ved Snøtonsætra.
Fra Snøtonsætra møter man på første myr, av flere, og samtidig merker jeg den første dråpen fra regnet. Vått nede og vått oppe, men jeg blir lite berørt av det regnet som kommer (selv om jeg ærlig talt helst ville ha unngått det). Det er ikke av den avskrekkende mengden. Og så er jeg av den sorten som virkelig liker myrlandskap. Fascinerende å se disse enslige trærne som står spredt omkring, finnes det noe sånt som asosiale trær? Sjenerte trær? Introverte trær?
Myrlandskap med furu-trær.
Myrlandskap med asosiale trær.
Hvorfor ikke bare ta av seg på føttene? Underlaget er jo så godt og mykt at det ikke hadde gjort noe, og så blir ikke skoene og sokkene våte, men skoene forblir på føttene. Høstfarger er på vei inn over myrene, enkelte steder lyser det rødt opp fra bakken. Vertikale myrer kalte en god venninne av meg Skaun etter å ha gått til Trondheim tidligere i år, men hun møtte på vesentlig mer regn her enn jeg gjør nå.
Kvilestein. Ser litt ut som et gedigent skjell i formen.
Vannet bretter seg rundt føttene i omkring fire kilometer, så kommer man på ‘trygg’ grunn, om enn bare for en kort periode. Det regner, men aldri så mye at det ødelegger mitt gode humør. Leden passerer flere kvilesteiner, noen tydelige, andre ikke. Nå blir man bare våt hvis man hviler seg på dem.
Mer fint myrlandskap i Skaun.
På enkelte strekninger var det lagt klopper over myrene.
Hundegjøing i luften etter at jeg har forlatt skogsveien etter Mellingsætra, er det jakt på gang? Håpefullt ikke på pilegrimer. Det er interessant så se hvor mye den røde lyngen lyser opp i landskapet i grått vær. Leden kommer opp på en liten høyde og i horisonten kan jeg nå såvidt skimte Orkdalsfjorden og Gaulosen.
Mellingsætra. Her har det faktisk bodd over 40 personer en gang i tiden.
Etter hvert blir stien jeg går på mer solid, men samtidig forlater den det litt mer spennende myrlandskapet (i mine øyne) og byr på en blanding av skogsveier og stier som ellers kjennetegner Gudbrandsdalsleden. Det er fortsatt en fin vandring, og selv om jeg må tørke litt regn vekk fra ansiktet så kvalifiserer denne dagen nok til den mest spennende vandringen etter Dovrefjell så langt.
Utsikt mot Skaun under en grå himmel.
Flere og flere hus dukker opp, jeg skifter underlag til våt asfalt og begir meg inn på de siste stegene til Skaun. Kirkespiret er under vedlikehold, noe som gir Skaun kirke ett noe surrealistisk preg. 38km igjen til Trondheim nå. I år er menighetshuset på Skaun stengt for overnatting, men man skal visstnok kunne avtale å bli hentet og kjørt tilbake med vertskapet på Sundet Gård (som jo er dit jeg er på vei i dag).
Tilbakeblikk mot Skaun sentrum, med kirken under vedlikehold.
Skaun sentrum er kanskje ikke så stort, men her finner jeg en matbutikk og de har også en egen liten kaffekrok. Og de er og så snille at de lar en litt våt pilegrim få sitte der og spise lunsjen sin, i ly for regnet.
Husaby, ruinene av gårdskirke til det som en gang var gården til Einar Tambarskjelve.
I lia ovenfor Skaun gikk det en gang i tiden et stort Tambarskjelv. Her lå gården til Einar Tambarskjelve, Husaby, som mange mener var sentral når det gjaldt helliggjøringen av Olav Haraldsson. Selv var han angivelig den sterkeste mannen i Norge, og den beste bueskytteren. Når jeg står ved ruinene av gårdskirka, som er det eneste som gjenstår av gården, er det nesten som om solen er på vei til å bryte gjennom regnskyene.
Skaun bygdemuseum.
Lat ku.
Regnet har gitt seg. Skaun bygdemuseum ligger rett ved leden, ikke så stort, men har en stue fra rundt 1750, en låve fra 1600-tallet, to bur og ett pumpehus. Kuen som ligger og døser i gresset ikke så langt unna regnes nok ikke som en del av museet.
Myrlandskap igjen, knapt synlig sti.
Så reverseres det ut fra Skaun, ved at bilvei skiftes ut med skogsbilvei som skiftes ut med sti, som igjen leder opp i nok et myrlandskap. Jeg liker myrene i Skaun, men så liker jeg myr og. Lukten av myr er noe eget. Skogssti overtar igjen og etter en god stund beveger jeg meg opp Djupdalen. Bak meg ligger det en glippe under skyene som lar meg se åsene i horisonten.
Et glippe i skyene, utsikt tilbake fra Djupdalsvollen.
Fra Nergårdsbakken skal jeg for første gang kunne se et glimt av Trondheim, men det er lite håp om det i dette været. Først når jeg nærmer meg Buvika, eller mer korrekt den gamle lensmannsgården Snefugl, samt Kleivan Pilegrimsherberge, får jeg bedre utsikt og kan se ned på fjorden. Muligens mest mulig grunnet hogstfeltet ved siden av pilegrimsleden.
Nedstigning mot Buvika.
Pilegrimsleden ned mot Buvika ved siden av Hammerbekken.
Myrene og skogen er lagt bak meg, men jeg har fortsatt ett godt stykke å gå fram til jeg står ved oset til Gaula. Det virker og som at regnskyene er fanget i grenene til skogen og henger igjen, for på veien ned til Buvikbukta er det tegn til at skyene begynner å gå i oppløsning. Ruten ned til Buvika går gjennom en bratt, men flott seksjon inne blant trær med en bekk som er full av lyd.
Promenade langs Buvikbukta.
Langs Buvikbukta går leden på en fin promenade, samtidig som at skyene har slått full retrett. 1250, 1658, 1728, 1819. Hva er så disse tallene? Det er årene da de forskjellige kirkene som har stått i Buvik ble bygget (selv om den tredje egentlig er den samme kirken som ble tatt av ett leirras). Kirken som står der nå er en av få åtte-kantede kirker i Norge.
Buvik kirke, en av de få åtte-kantede kirkene i landet.
Jeg går over til Øysanden. Ved stranden står det et skilt med ‘Lykkestien’ på. Og det er jo en stor grad av lykke å gå langs vannet nå, med solen speilende i fjæra.
En tunnel i vegetasjonen, på vei over mot Gaulosen.
John Wanvik har rodd utallige pilegrimer over Gaulosen til Sundet Gård, en gammel tradisjon som han på bemerkelsesverdig vis tok opp igjen. Til min store skuffelse viser det seg at han ikke kan ro meg over. Grunnet store vannmengder hadde robåten kantret og han hadde vært nødt til å ta den på land for å fikse den, i dag er det for mye fjære og det ville vært slitsomt å få båten ut igjen. Han vil hente meg i bilen. Det skal sies at jeg forstår han godt, selv om jeg er litt skuffet.
Lykkestien.
Dessverre for han tar jeg feil vei ute på Gaulosen. Heldigvis for meg tar jeg feil vei ute på Gaulosen. Det gir meg mulighet til å ta en titt på Gaulosen Naturreservat med sitt fugle-utsiktstårn. Lyset er absolutt nydelig her ute nå, det er nesten gyllent.
Gaulosen naturreservat.
Sundet Gård har stått som ett fyrtårn som siste overnattingssted før Nidaros. Skulle jeg si noe negativt så er det nesten at stedet føles i overkant overdådig ut når jeg stikker hodet inn og får sett på interiøret. Det er noe herskapelig over det. Jeg har bare positive ting å si.
Gaulosen.
Tradisjonen tro serverer han alltid trønder-sodd til pilegrimene. Og her snakker vi da ekte trønder-sodd, ikke den boksen du får på DNT sine hytter. Han har selv blitt invitert på middags-lag, men tar seg likevel tid til å være vertskap og holder meg en del med selskap.
Sundet gård.
Denne merverdig flotte dagen avsluttes med en fabelaktig fargerik kveldshimmel. Og nå er det bare en dag igjen (men ikke for hele turen min, men det er noe jeg kommer tilbake til senere).
Solnedgang fra Sundet gård.
<< Gumdalen // dag 19Trondheim // dag 21 >>
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar