Lengde: 40.5km (908.1km).
Nå går pilegrimsvandringen min unektelig mot slutten, men det er to lange dager som gjenstår. Planen i dag er Arteid og så er det å returnere til min egen dør som står for døren i morgen. Frokosten på hotellet burde sørge for nok energi til å komme meg langt på vei i dag, det var rikelig med mat.
Overdimensjonerte feriestoler utenfor Leto Arena, god plass.
Utenfor hotellet står det noen overdimensjonerte feriestoler, jeg tar plass i en av dem før jeg fortsetter videre den korte veien ned til nok et korona-stengt herberge, Risebru. Her finner man og en gammel steinhvelvsbru, datert 1827 (restaurert i 1994).
Eldre veiskilt ved Risebru.
Herfra kan man følge veien uavbrutt videre, men leden tar en på en liten omvei. Været var grått når jeg stakk hodet ut av døren på hotellet, men her hvor stien tar en rundt et lite tjern er det et lys av håp over meg. En kort og fredelig liten tur rundt et tjern som ender plasker fornøyd i, over en ornamentert liten bro, i et lys som fremhever fargene i bakgrunnen. Etterpå klatrer man over et klyveled og er tilbake på veien ikke så veldig langt unna der man forlot den.
Etter Risebru går pilegrimsleden rundt dette lille tjernet.
Å gå i motsatt retning har bydd på noen problemer, men det å gå med en guidebok som ikke er helt oppdatert byr og på noen problemer. Man er liksom ikke helt oppdatert. I min versjon av guideboken skal jeg gå opp mot Sessvollmoen, men i den oppdaterte versjonen skal man ikke gjøre det, uansett hvilken vei man kommer fra.
Her går ikke pilegrimsleden lengre, men jeg endte opp med å gå her da jeg ikke hadde oppdatert guidebok med meg. Etter Sessvollmoen.
Et undulerende åkerlandskap.
Jeg er derimot pliktoppfyllende og følger instruksen, selv om det ikke finnes noen veimerking. Her er jeg veldig flink og finner ruten, som jo da ikke lenger er ruten, men det er fortsatt noen veimerker som henger igjen. Jeg ser over mot det inngjerdede militærområdet og vandrer mellom jorder uten å vite om jeg er på rett vei. Til slutt er jeg tilbake på samme vei som før (igjen).
På Dagsjøvegen.
Et litt dystopisk innslag på vandringen.
Vei eller ikke, så befinner jeg meg litt nå i min egen tankeverden, så det harde underlaget passerer litt ubemerket forbi. Jeg finner mønstrene i det undulerende jordet ved siden av veien fascinerende og finner ut at pilegrimsleden tar av fra veien rett forbi samme jordet kort tid etterpå.
De atten Arthattene i Lien Hoa Dao Trang Buddhist Tempel (Lotustempelet).
Etter en liten tur gjennom skog tar jeg igjen feil vei. Får se steinknusere i ett grustak. på kloss hold. Ikke veldig scenisk, men interessant i og for seg selv, kanskje mer enn det den egentlige ruten er.
Lien Hoa Dao Trang Buddhist Tempel (Lotustempelet).
Trafikkerte veier og lite sjarmerende vandring følger etterpå. Helt til jeg begynner å se minnene fylle synet mitt. Plutselig er jeg tilbake i en annen tid, tilbake til ett annet sted. Dette var jeg nok ikke godt nok forberedt på, jeg befinner meg utenfor Lien Hoa Dao Trang Buddhist Tempel (Lotustempelet).
Nordbytjernet.
Ikke er landskapet rundt likt. Ikke går jeg med en stråhatt på hodet, hvit vest eller stav. På Shikoku er jeg ikke, men minnene derfra de dukker opp nå. Jeg er bare nødt til å gå inn og spør om jeg får lov til å se meg omkring. Dette er et buddhistisk kloster etter vietnamesisk tradisjon, og dermed ikke helt likt som de jeg besøkte på Shikoku. På området kan man se statuer av de fire store himmelske kongene (Tứ Đại Thiên Vương), de atten Arthattene (Mười Tám La Hán) og ikke minst bodhisattvaen Địa Tạng (Kṣitigarbha). De atten Arthattene på rekke og rad minner meg om Gohyaku-Rakan statuene i Japan (de er relatert).
Broken Thrones av Camilla Løw, Nordbytjernet.
Med hjerte-sutraen i bakhodet fortsetter jeg videre. Etter hvert kommer jeg til Nordbytjernet, etter en noe unnselig vandring dit, hvor det er fredelig. Kanskje enda fredeligere enn det er under normale tider, med mindre flytrafikk fra Gardermoen rett ved. Skuende ut over vannet finner man Broken Thrones kunstverket til Camilla Løw, inspirert av europeiske 1800-talls paviljonger som møter moderne materialer.
Sverdet ved Raknehaugen.
Ruten følger rundt vannet, tar en kort tur gjennom skog og etter litt vandring langs vei kommer jeg ned til Raknehaugen. Dette er den største gravhaugen i Nord-Europa, med en høyde på 15 meter. Går man rundt den har man gått 77 meter (man skal ikke gå opp på den). Gravhaugen stammer fra folkevandringstiden mellom år 400 og 600. Ett sverd møter meg ved foten av haugen, runeskriften man finner på sverdet (skulptur og replika, ikke et ekte sverd) skal tyde: ‘Dette er sverdet kongens’.
Raknehaugen.
Setter pilegrimsvandringen på en kort pause i Jessheim. Etterpå bærer det ut i skogen igjen. Det er en behagelig vandring over til stedet med det noe ironiske navnet Høyfjellet, men det er ikke videre spennende. Mellom åkrene og bondegårdene etterpå er det et fint lys.
Herredshuset, Jessheim.
Og så kortslutter orienteringsevnen litt og jeg tar til høyre i stedet for til venstre der pilegrimsleden kommer ned til Randbygrenda. Hadde jeg fortsatt videre og så tatt til venstre i neste kryss ville jeg ha kunne kommet tilbake til pilegrimsleden igjen ved Ullensaker kirke.
Gjennom skogen mot Høyfjellet.
Det ville derimot bety at jeg ville ha gått glipp av Den Wingerske Kongevegen. En koselig passiar langsmed åkre. I ett fint lys vandrer jeg mot Romeriksdomen som stikker opp av trærne foran meg. Det virkelige navnet er Ullensaker Kirke, som er en ganske så ny kirke fra 1958 og er den fjerde kirken som ble bygget her siden den første så dagens lys på 1200-tallet.
Veimerke på et tre med sin skygge.
Her er jeg på vei i feil retning ved Randbygrenden.
Pilegrimsleden har gått igjennom en golfbane før (Atlungstad), merkingen gjennom Miklagard er derimot ikke like god i motsatt retning her. Besøket i Kløfta er ensbetydende med en tur til butikken for å handle siste middag og frokost for vandringen.
Den Wingerske Kongevei.
Mørket begynner å senke seg når jeg nærmer meg Arteid, plutselig er rødfargen på veimerke-stolpene blitt gule og fortumlet tar jeg feil vei (hvorfor har man skiftet farge til gult her?). På Arteid Vestre er et stabbur gjort om til et sted for pilegrimene, det er i hvertfall rødt.
Ullensaker kirke.
Inne i stabburet, i andre etasje har pilegrimene fått sin trivelige lille hule. Det er til og med en massasje-stol her, og en ovn som ser antikk ut som fortsatt kan brukes. Skulle det være noe å utsette, så er det at dusjen og toalettet ligger ett stykke unna på gården (i etterkant så skal dette nå være forbedret).
Vandring på Den Wingerske Kongevei.
Kvelden kommer og middagen tilberedes. Og det som teller mest nå er å få slappet av til pilegrimsvandringens aller siste dag. Som og vil være vandringen aller lengste dag. Når natten har senket seg i morgen vil jeg være hjemme i mitt eget hjem, det føles rarere nå enn på mine andre langvandringer. Da har jeg alltid hatt en reisevei hjem hvor føttene ikke har vært primær måte å reise på.
Pilegrimsherberget på Arteid Vestre.
Å slappe av her inne i pilegrimsherberget på Arteid er ikke noe problem. Ute har ett lett duskregn begynt.
Inne i stabburet for pilegrimer på Arteid.
<< Dal // dag 28Sagene // dag 30 >>
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar